En annens liv

Dagens dikt

2011-08-09T20:56:00.036+02:00

I hele mitt liv har jeg tenkt på
at alt det
du kan forestille deg
må ha skjedd
en eller annen gang i historien

Det er ren statistikk, det

Sånn durer det rundt
kl 03.30
som er et tidspunkt
jeg er så uheldig
å ofte være våken på

Tenk på alt som kan skje
hveser en stemme inne i hodet

Og den vanlige dagslys-stemmen:
den faste stemmen som sier
Så så rolig nå
Det skjer ikke her

Den stemmen er borte kl 03.30
Istedet krangles det
om hva som er virkelighet
hva som er det egentlige

Men så kommer morgenen
og jeg kan lage kaffe
på den fine espressomaskinen
jeg har kjøpt på finn
og så drar jeg inn lukten av
kaffe
så neseborene blafrer
osv
osv
bedøvelse, bedøvelse, bedøvelse

Og den velsignede illusjonen om effektivitet
får dagen til å bykse avgårde

så jeg slipper å tenke på alt som kan skje

Men siden fredagen for et par uker siden
har natta begynt å smitte over
på dagen
På den måten at det er natt hele tiden

Det jeg først og fremst
plager meg selv med
er hvor levende
dagene før katastrofen
fremdeles er
for meg

Bak den ugjennomtrengelige glassveggen
som er tiden

Ligger disse dagene, så ferske

For eksempel:
onsdag den tjuende juli 2011

Den dagen var jeg i Venezia.
Jeg våknet halv fem
den morgenen, og jeg snudde meg
og så rett inn i øynene til han som lå ved siden av

Nå bare står vi opp sa jeg
og så opplever vi denne byen
helt renset for alle de jævla turistene
Vi går fra Markusplassen til Rialtobrua
Vi gjør det, vi bare gjør det, vi er helt gale, haha
Nå lager vi kaffe, og så bare går vi

Og så gjorde vi det

Ute var det mørkt
vi tok bilder med mobilene
etterhvert ble det lyst
Vi så folk åpne markedsboder

Noen turister som skulle nå et tidlig fly
bråkte med trillekoffertene sine

En amatørfotograf
sto på Markusplassen
og fiklet med stativet sitt

Han var så viktig
som bare amatørfotografer er

Vi så en rotte
som svømte over kanalen
og pilte opp trappene på den andre siden
og forsvant innover i gatene

Vi lo, for den minnet om en travel liten husmor
som hadde en masse å gjøre den dagen
og ikke hadde tid til å se seg om

Til slutt ble vi sultne
og satte oss inn på en frokostsjappe
Det var oppe ved Rialtobrua

Jeg husker alt dette så godt
at det blir feil å kalle det å 'huske'

her jeg sitter

på den andre siden av tiden
kan jeg kjenne kvalmen
etter den råtne stanken
som innimellom
kan feie over deg
i Venezia
den alltid nærværende søppelstanken
i den byen
Og klaustrofobien

der vi sitter, innerst inne i en frokostsjappe
og stirrer på Venezianerne
som kommer, heller i seg
et fingerbøl med kaffe
slenger noen mynter på disken
og går

Så lenge sitter vi der
at vi ser fem eller seks generasjoner
med kafegjester
komme og gå

jeg sitter på stolen og ser en due komme trippende inn mellom alle beina. Ser en veldig pen jente hive i seg et eller annet bakverk og tygge med bulende kinn. Ser folk legge fra seg vesker og poser på stolene, men ikke sette seg. For da må de betale ekstra. Istedet står de ved disken, og hvis de ikke kan komme fram til disken, står de ute på gulvet. Underlig å se så mange italienere stå ute på gulvet med kaffekopp i hånden, når det finnes så mange ledige bord. Vi sitter selvfølgelig. Vi er dumme turister, kjenner ikke knepene. En due kommer flyvende inn samtidig med at en mann kommer gående inn. Han dukker unna, og retter seg fort opp igjen. Det er som om de ikke ser duene, italienerne, hverken ser dem eller irriterer seg over dem, men bare forholder seg taust til dem.

Hvorfor tok jeg ikke opp telefonen og ringte politiet
NRK AUF
hvem som helst
Da kunne jeg advart, kunne ha hindret
Kunne fått folk vekk fra øya, fått dem til å begynne å svømme med en gang

Hvorfor gjorde jeg ikke det?
Fordi jeg er maktesløs
Ingen ville trodd meg uansett
Jeg ville snakket for døve ører

Sånn som hun
som, da hele havet hadde dratt seg tilbake
og fisken lå og sprellet
om morgenen andre juledag i Thailand,
hun som forsøkte
å få mannen og sønnen
til ikke å gå ned i fjæra
men mannen og sønnen syntes det så så spennende ut
så de tok med seg videokameraet
og gikk allikevel
og hun sto igjen, hes i halsen

Og likevel

Hver morgen kl 03.30
ligger jeg og hamrer på den tjukke glassveggen
mellom nå og før

Ligger og tenker på
hva jeg kunne ha gjort

Drømte i natt

2011-07-12T21:16:00.001+02:00

at jeg holdt opp et kort
og skrek:
På dette kortet satser jeg
alt jeg eier og har!
Deretter våknet jeg.

Berlin - et prosadikt

2011-07-08T00:54:00.006+02:00

Jeg liker denne byen så
godt
at det gjør
vondt
Men den er for stor
Det har skjedd for mye her
Hvert gatehjørne
gir meg frysninger
Hver gedenkstätte (som betyr minnesmerke)
kaster meg ut i det ufattelige
femti millioner
og russere
og soner og 1946
og muren muren muren
Hvor ble muren av?
Allerede i 1990 sa Willy Brandt
at vi måtte ta vare på muren
for ettertiden
men nåtiden er alltid så grådig
for ikke å snakke om Bill Gates
som i likhet med altfor mange andre
sikret seg en bit av denne muren
slik at det nesten ikke er noe igjen av den

På den annen side:
Muren levde i 28 år.
Det er ingenting for denne byen.
Bare en parentes.

Vi må videre.
Videre, videre.

Derfor vrimler byen av unger
og gravide kvinner
I rennesteinen ligger det ikke fylliker
men gjenglemte tåteflasker

En tanke plager meg
Hvorfor dro jeg ikke hit våren 1990?
Eller når som helst før det?

men
for å greie å leve i nuet
må jeg blåse av denne tanken

Jamre, jamre, sier jeg derfor til meg selv
når denne tanken kommer

Jamre, jamre

Alltid er det et sted man burde vært
eller noe man burde gjort
for å få maksimalt ut av livet

Det koker ned til en evig klagesang
For det gjør det alltid
Menneskets hang til å klage
er den største driften

Glem erotikken
glem maten og drikken
Jeg kan sitte i en hule for meg selv, klare meg helt fint
bare jeg får klage
og kjefte
og bråke
og etterligne stemmene til folk
som jeg mener har behandlet meg
dårlig

Når jeg blir statsminister

2011-05-28T22:44:00.014+02:00

Skal dette ordet bli forbudt:

BILPLEIE

Det er noe obskønt med dette ordet. Er det bokstavenes sammensetning og hyppighet? BLPL. Et ekkelt ord å ta i sin munn (som uttrykket BIFF MED LØK. Prøv å si det, så skjønner du hva jeg mener. Det er noe med ordene BIFF og LØK som blir helt uutholdelig, særlig sammen)

Eller er det tanken på en mann som lar sine ru fingre gli over sin deilige bil som nettopp har fått litt BILPLEIE.

Sånn kan man hisse seg opp på vei til treninga.

Gikk på trening, forsøkte å tenke positivt, selv om buksa sklei ned og trøya sklei opp, slik at mageflesket disset når alle skulle løpe i ring, noe jeg for øvrig hater: Å løpe i ring med en masse fremmede mennesker, attpåtil inne i et hus. Det ble ikke bedre av at Madonna sang SPANK ME! SPANK ME! Det middelaldrende kjøttet mitt ristet opp og ned til denne melodien og alt sammen var så ufattelig æreløst. Jeg burde løpe i skogen, jeg burde hogge ved, gå på ski over fjellet for å hente mat eller hente legen til noen som er syke, det er så kunstig å hoppe opp og ned inne i en sal bare fordi jeg sitter på ræva hele dagen Å HOLD KJEFT.

På vei hjem hentet jeg katten. Den pleier å stikke av til et bestemt hus i nabolaget. På vei hjem greide den å stikke av igjen, vred seg ut av grepet mitt da en trailer begynte å puste og pese like ved. Hun er overfølsom for visse lyder, går helt berserk. Hun løp gjennom en sprekk i et gjerde. Deretter gravde hun - på denne andre siden av gjerdet, mens jeg sto og så på - med delikate bevegelser, et hull i bakken, deretter bæsjet hun i hullet, med halen elegant til værs og et konsentrert, men rolig blikk. Til slutt sparket hun grus over hullet.

Imponerende. Jeg visste ikke at hun kunne dette. Ordne sånn opp etter seg.

Etter det lokket jeg på henne, men litt mindre helhjertet nå, fordi hun nettopp hadde vært på do og jeg orket ikke å klemme henne tett inntil meg. Dessuten var jeg sulten etter treninga. Til slutt gikk jeg.

Hun er ikke kommet hjem ennå. Da jeg sto ute på trammen isted og ropte, stakk eksmannen, som er nærmeste nabo, hodet ut og spurte om jeg hadde hørt noe fra det store barnet. Jeg ropte tilbake, vi ropte en stund.

Kan du ikke ringe meg, ropte jeg, lei av å stå sånn og rope, når vi har minst fem kanaler å kommunisere gjennom; telefon, mobil, facebook, mail, chat og sikkert noe mer som jeg har glemt. Hva, ropte han. Kan jeg ringe deg, forandret jeg det til, for at det skulle høres mindre egoistisk ut. Ja, sa han, og så gikk jeg opp og ringte. Så fortalte han at en felles venn av oss har truffet en sykepleier på 29 år, og så tenkte jeg på det underlige, at nå er mine samtidige blitt eldre menn som treffer yngre damer. Jeg forsøkte å se for meg denne felles vennen som en eldre mann, men greide det ikke. Kommer jeg fremdeles ikke til å greie det når jeg er åtti, som den gamle damen som opplevde at folk reiste seg for henne på bussen og ikke forsto hvordan de kunne vite at hun var gammel.

Og så lagde jeg te.

Mædmenn

2011-05-18T11:18:00.009+02:00

Sånn som dette vil jeg bo når jeg flytter til New York (for et år). Da skal jeg ha med 16 par gode sko og gå inn byen, på langs og på tvers, fra øverst til nederst. Når jeg er ferdig med overflaten skal jeg under jorda og se på de nedlagte subwaystasjonene.
For øvrig mener jeg at mye av fascinasjonen over Mad Men er fråtsingen i 1960-tallets kvinneundertrykking, slik den skjulte og åpenbarte helt andre sider ved seg enn dagens utgave av den samme mekanismen, samt røyking og barnemishandling, og så kan vi gruble litt over hva vi driver med nå, og hva av det vi driver med nå som kommer til å virke hårreisende om 40 år.

seksænndesitti

2011-05-17T21:53:00.007+02:00

Som vanlig henger jeg etter, men når jeg først er i gang! I påsken så jeg tre sesonger av Sex and the city. Tidligere har jeg bare sporadisk sett denne serien, og likt den, spesielt alt det New York-aktige ved den, men aldri orket å finne ut når den går og passe på tider og torsdag og onsdag og alt det der. Nei, som mange gjør nå for tiden venter jeg til boksen er her. Og nå har den jo vært her lenge. Og det er så mye ved den serien jeg liker.
For det første liker jeg forfatteren av opprinnelsesboka Sex and the city, Candace Bushnell. Hun har skrevet andre bøker også, blant annet denne, fin, morsom, underholdende, om en leiegård i New York City, og ofte kan man i serien finne spor etter disse andre bøkene. Men Candace Bushnell selv har visst ikke tjent noe særlig på serien. Hun er for øvrig en person jeg er nysgjerrig på, da hun har holdt det ville og gale singellivet gående lenger enn de fleste (tror hun er gift nå), og fordi hun har valgt å ikke få barn. En gang for noen år siden hadde jeg en mild besettelse gående på henne i noen dager. Hun står for meg som den evige New Yorkeren. Nok om det.
SATC: Jeg liker best når det ikke går så bra, når den evinnelige Mr Big (seriens eneste virkelige irritasjonsmoment, men jeg innser at man trenger en rød tråd) igjen har sviktet og Carrie løper gatelangs på sine tynne ben, med sneipen i hånda og en frakk slengt over sine knoklete skuldre, og hun sier på voiceover: "Noen ganger hjelper det å bare gå rundt i gatene, se på folks ansikter, det roer meg ned."
Jeg liker voiceover.
Eller når Miranda gjentatte ganger blir ropt etter av de samme bygningsarbeiderne: Hun stopper, snur seg mot dem og sier: Ok, so you want to fuck me? Is that it? How about right now? Og fyren som ropte høyest kaller henne crazy bitch og I'm married, OKAY?

Dagens dikt

2011-05-14T20:49:00.012+02:00

Gikk over Majorstukrysset i går
og som alltid når jeg går over Majorstukrysset
nærmere bestemt over Kirkeveien
tenkte jeg: Her går folk flest

Hvem er folk flest
Jeg er ikke folk flest

Jeg vet
som alle andre
at det dreier seg om
MEG
og
DEM
(ev. DERE)

Gikk inn på Kaffebrenneriet
sto i kø
og mens jeg sto i kø
fikk jeg øye på noen glass
som sto på disken
fylt med korn og rosiner
Granola sto det på dem
det betyr visstnok Müsli
på amerikansk
Og med en gang fikk jeg
en New York-følelse
og rett etter det fikk jeg lyst
til å kjøpe dette glasset
med 'granola'
Kjente fingrene strekke seg ut mot de
delikate og tiltrekkende glassene
med sin følelse av New York
og videre: av et eller annet forfatterhjem i New York med
en masse panner på veggen og urter
i vinduet og feite femkilos søndagsaviser
med avansert innhold
høyt hevet over alt sludderet
vi driver med her i Norge
osv
osv
osv

Og rett etter det igjen
kom jeg til meg selv

Ta deg sammen nå,
tenkte jeg, ingrediensene
til denne såkalte
granolaen kan du kjøpe på Rema
for fem kroner og blande selv hjemme
HALLO!
Og rett etter dette begynte en stille latter
å renne innvendig
som en bekk inne i et fjell
og jeg tenkte: Dere lurer ikke meg
hå nei

Men det var gøy
så lenge det varte

Tina Fey

2011-05-12T12:58:00.000+02:00

Nå og da blir jeg besatt av enkelte mennesker. Ikke sånn å forstå at jeg setter opp telt ved huset deres og følger etter dem på en halv meters avstand, eller plager dem på noen måte, eller sender dem så mye som en mail. Men jeg kjøper bøkene deres og snoker på nettet, sniffer rundt etter dem som en blodhund. En av disse er Tina Fey, eks-hovedforfatter på showet Saturday Night Live, og nåværende forfatter/produsent/hovedrolleinnehaver på showet 30Rocks, som er bygget over erfaringene fra Saturday Night Live. I det siste er hun, pga parodiene på Sarah Palin under Obama/McCain-valgkampen, gått fra å være sånn passe kjent i USA til å bli superkjendis. Men jeg har bodd i Amerika og visst om henne hele tiden, og når halvkjente folk man vet om plutselig blir megakjendiser, får man lyst til å skrike: Fingrene av fatet! Mitt område! Dere forstår ikke denne personen, men det gjør jeg! (Ah, her dukket endelig min indre stalker opp)
Nå har hun skrevet bok, Bossypants, og det er en sånn bok man sluker på en kveld, full som den er av morsomheter og bak-scenen-pikanterier fra blant annet Saturday Night Live.
Her er et utvalg:
Når den virkelige personen en komiker parodierer ’plutselig’ dukker opp i sketsjen, blir dette kalt en sneaker upper. Fey forteller om da Sarah Palin dukket opp mens hun parodierte henne, forhistorien til dette, og hvordan de småpratet i pausen og Palin sa at datteren hennes (Bristol, hun som ble gravid) kunne sitte barnevakt for Fey’s baby (noe Fey takket nei til, siden hun mente at en tenåring på tur i New York kanskje ikke hadde det å sitte barnevakt på toppen av ønskelista). Alt var hyggelig og jovialt og Sarah Palin var kjempegrei. Men en tid etterpå sa Palin til en journalist at hun hadde følt seg brukt og utnyttet av SNL. Og det kan hun jo godt ha følt selv om hun smilte og lo og alt tilsynelatende var i orden. Dette er interessant.
Boka beskriver også hvor tilfeldig ting blir til, at de siste setningene til en sketsj ofte blir rablet i de siste sekundene, og hvordan nettopp disse setningene blir legendariske. Interessant!

Og så er det et kapittel jeg har lyst til å ta med i sin helhet (jeg har oversatt det selv, og siden jeg bare har ca 12 lesere, regner jeg ikke med å bli saksøkt):

Jeg driter i om du liker det
(En av mange kjærlighetsbrev til Amy Poehler)

[Amy Poehler er en av Tinas kolleger fra SNL, de har også laget film, Baby Mama, (veldig bra)].

Amy Poehler var ny på SNL, og vi hadde alle trengt oss sammen på tekstforfatternes rom i syttende etasje, mens vi ventet på at onsdagens tekst-gjennomgang skulle begynne. Det var alltid mye bråkete komikergreier på gang i det rommet. Amy befant seg midt inne i noe tull med Seth Meyers, som satt rett overfor, og som en del av en vits gjorde hun noe vulgært. Jeg husker ikke helt hva det var, bortsett fra at det var noe snuskete og bråkete og ’ukvinnelig’.
Jimmy Fallon, showets ubestridte stjerne på den tiden, snudde seg mot henne og sa, med klynkende stemme: «Hold opp med det der! Det er ikke noe hyggelig! Jeg liker det ikke!»
Amy stoppet med det hun holdt på med og snudde seg mot ham, svart i blikket: «Jeg driter i om du liker det eller ikke». Jimmy ble tydelig satt ut. Amy fortsatte med sitt. (Jeg vil gjøre det helt klart at Jimmy og Amy er veldig gode venner, og det var aldri noen virkelig konflikt mellom dem. Penis-vits inn her).
Denne lille utvekslingen skapte et viktig skifte. Amy gjorde det klart at hun var ikke der for å være hyggelig. Hun var ikke der for å spille koner og kjærester i guttas scener. Hun var der for å gjøre det hun hadde lyst til og hun dreit i om du likte det eller ikke.
Jeg var så lykkelig. Merkelig nok husker jeg at jeg tenkte: «Vennen min er her! Vennen min er her!» Til tross for at det hadde gått bra for meg på showet, følte jeg meg mindre alene etter at Amy kom.
Jeg tenker på dette hver gang noen sier «Jerry Lewis sier at kvinner ikke er morsomme» eller «Christopher Hitchens sier at kvinner ikke er morsomme», eller «Rick Fenderman sier at kvinner ikke er morsomme...har du noe å si til det?»
Ja. Vi driter i om du liker det.
Jeg sier ikke dette høyt selvfølgelig, for Jerry Lewis er en stor filantrop, Hitchens er veldig syk og den tredje fyren bare fant jeg på.
Med mindre noen av disse mennene er sjefen min, hvilket ingen av dem er, er dette irrelevant. Hatten av for dem. Det er imponerende arrogant å konkludere med at bare fordi du ikke liker noe, er det empirisk sett ikke bra. Jeg liker ikke kinamat, men jeg skriver ikke artikler for å bevise at kinamat ikke finnes.
Så mitt råd til kvinner i arbeidslivet er dette. Møter du på kjønnsdiskriminering, aldersdiskriminering, utseendediskriminering, eller til og med virkelig aggressiv buddismediskriminering, da skal du spørre deg selv: «Står denne personen mellom meg og det jeg vil gjøre?» Hvis svaret er nei, ignorer det og gå videre. På den måten bruker du energien på å gjøre jobben din og overvinne folk på den måten istedet. Deretter, når du er sjefen, lar du være å ansette de som oppførte seg som drittsekker.
Hvis svaret er ja, har du en litt lengre vei å gå. Jeg foreslår at du lar deg inspirere av det gamle Sesam Stasjon-filmen «Over! Under! Gjennom!» (Hvis du er under førti husker du kanskje ikke denne filmen. Den lærte deg begrepene «Over! Under! Gjennom!» ved å vise smårollinger som krabbet rundt på en byggeplass. De viser den ikke lenger, fordi noen innså hvor sykt dette var)
Hvis sjefen din er en idiot, prøv å finne noen over eller ved siden av sjefen din som ikke er en idiot. Er du heldig, har arbeidsplassen din en nøytral øvingsplass – som en skytebane eller tekst-gjennomgangen på Saturday Night Live. I så tilfelle, fokuser på dette.
Igjen: Ikke sløs bort energi på å forsøke å opplyse eller endre folks oppfatninger. Gå «Over! Under! Gjennom!» og når du er sjefen, vil disse oppfatningene endre seg av seg selv. Eller ikke. Hvem bryr seg?
Gjør din greie og drit i om de liker det.

Baksidetekster my ass

2011-05-02T10:51:00.003+02:00

Har nettopp lest ferdig Amaile Skram’s ’Lucie’, om eks-tivolidanserinne som gifter seg med advokat. Rar stemning det gir å lese om Oslo for 120 år siden. Sankthanshaugen med sine flagg, Karl Johan skrevet sånn: «Karl Johan», med anførselstegn, og Malmøya heter Malmøen og er full av nybygde sommerhus i sveitserstil, og man må ta båten ut dit. Det drikkes toddy. Venninnen til Lucie, fra tiden på Tivoli; ’Nilsa’, er selvstendig næringsdrivende hattesyerske, med et lite kontor øverst oppe i etasjene i Øvre Slottsgate.

Så er det baksideteksten. Her er baksideteksten på Gyldendals pocketutgave:

Lucie utkom i 1882 og er en klassiker i norsk litteratur om kvinner og hyklerske ekteskap.
Lucie er en livsglad og frimodig dansepike på Tivoli, og advokat Theodor Gerner blir stormende forelsket i henne. Men han synes ikke det passer seg å gifte seg med sin elskerinne – hva vil vennene si? Og likevel – han klarer ikke å være henne foruten. Slik blir Lucie fru Gerner og flytter til Inkognitogaten. Hun kommer inn i advokatens omgangskrets: et snobbet og innestengt miljø, der ikke minst misunnelige fruer gjør hva de kan for å kvele livsmotet hos den vakre «Tivolifrua».

For det første: Det er ikke de ’misunnelige fruer’ som ødelegger for Lucie, det er den sykelig sjalu og selvgode ektemannen. Når det gjelder fruene, er det tvert i mot blant dem at Lucie finner sympati og trøst. Noen av dem ser ned på henne, men det gjør mennene deres også.
Dette er et eksempel på at man ser det man vil se. Aha - kvinne er kvinne verst! Mens det virkelige temaet er hvordan ektemannen kveler og kvester Lucie, alt i ly av å skulle oppdra og tvinge 'unotene' fra Tivoli-tiden ut av henne. Boka er en studie i psykologisk vold.
Hvorfor nevner ikke baksideteksten noe om det?

Baksidetekster er så fulle av klisjeer og mytomani og direkte løgner, at jeg begynner å tro at det er Se & Hør-journalister som skriver dem, sånn for å tjene litt ekstra på kveldene.
Hvorfor er det sånn?

Dagens dikt

2011-03-01T14:53:00.006+01:00

Utenfor vinduet

er det hvitt

og tomt

men kattekassa er full

for katten går ikke ut

noen kommer opp trappene

noen hoster

Det er en gammel hoste

som har ligget

og gjæret i bronkiene

siden en gang tidlig i høst

I huset mitt bor det

to italienere i kjelleren

to italienere som hver dag

tar banen opp i kollen

for å være med på folkefesten

og heie på sine italienske

kamerater

(små italienere

som helt sikkert taper

for hva vet vel de om å gå på ski)

Når to personer fra syden

frivillig drar opp hit

til dette iskalde og dyre landet

for å se folk gå på ski

da vet jeg at livet er stort

og gåtefullt

Det er den samme følelsen

som når fjernkontrollen

kommer borti sportskanalene:

Hvem trenger å dra til andre planeter?

De utenomjordiske

og alt det ufattelige

er her allerede

Dagens dikt

2011-02-24T22:15:00.002+01:00

Jeg spyr av snøen

jeg spyr av VM

jeg spyr av facebook

jeg spyr av hverdagen

jeg spyr av alt som bryter med hverdagen

jeg spyr av å gå ut

jeg spyr av å sitte inne

jeg spyr av sølespor på t-banen

jeg spyr av folk på vei til kollen ikledd pels

jeg spyr av rema

jeg spyr av å få maten i hus og søpla ut

mat inn

søpla ut

det er det det koker ned til

og dette spyr jeg av

jeg vil ligge i senga i pillerus

melde meg ut

snakke babyspråk

det er bare det jeg vil

alt annet spyr jeg av

Jeg har kjøpt noen piller på nettet

men hvem vet om ikke en gal person

som jobber på pillefabrikken

skiftet ut innholdet i pillene

med rottegift?

Kanskje dama hadde slått opp

og nå kunne det være

det samme med alt

så han tok og åpnet en kapsel

mens han fniste

tømte ut innholdet og

puttet noe annet inn der istedet

og to måneder etter sitter jeg der

og skriver dikt om alt jeg spyr av

og så går jeg inn på kjøkkenet

og så svelger jeg den pillen

og det var det

TV-serier

2011-02-18T10:23:00.005+01:00

er ikke hva de en gang var. Når jeg tenker på hvordan vi benket oss foran Dynastiet på 80-tallet får jeg tårer i øynene. Så lette vi var å glede den gangen. Så enkle vi var. Sett fra nåtiden framstår Dynastiet som noe primitivt søl, lagd av pappmache og holdt sammen med strikk og hyssing. Likevel satt vi der, uke etter uke, og lot oss trekke etter nesa av hver eneste cliffhanger. Ville Crystle miste barnet fordi hesten løp løpsk fordi Alexis fyrte av det geværet? Ååå, en hel uke til vi får vite det! Og ingen internett vi kunne gå inn og snoke etter svaret på.

Nå ser vi på serier som vi antagelig ikke en gang ville forstått, hvis 80-tallsutgaven av oss selv fikk komme på besøk til fremtiden. Så avansert som alt tilsynelatende er blitt nå, med sine virrende 'håndholdte' kameraer og raske tempo og sofistikerte dialog.

Men det er selvfølgelig bare på overflaten.

I The good Wife, som jeg snart har sett første sesong av, er heltinnen like dydig som Crystle var, like konsekvent god. Fiendene hennes er like onde som Alexis (og den ufyselige sønnen hennes, Adam). Det er bare vanskeligere å få øye på blant alle de moderne knepene og effektene. Men det er gammel såpe med nytt skum.

Det irriterer meg at ikke the good wife kan være litt bad.

Med horekunde-mann i fengsel og krevende jobb og to tenåringsbarn og en fiendtlig innstilt svigermor som hushjelp, har hun fra mitt synspunkt mer enn nok av unnskyldninger.

Likevel avviser hun alle menn som prøver seg.

På den annen side: Kanskje mannens promiskuitet har gitt henne avsmak for rus, tilfeldig sex etc.

Dydighet kan også være en rus. Å nekte seg selv gleder kan gi en helt egen, pervers form for glede.

Likevel håper jeg at jeg snart får se henne våkne opp blant tomflasker og med en naken, ukjent mann ved siden av seg. Akkurat som jeg i sin tid lengtet etter at Crystle skulle få raserianfall, eller i det minste banne.

Syk

2011-02-18T10:13:00.004+01:00

Også hypokondere kan bli syke. På samme måte som de paranoide kan ha noen etter seg, de som alle andre.

Nå er jeg virkelig syk. Jeg ligger på sofaen i stua med alle lysene på og hoster. For hvert host gjør det veldig vondt et sted bak på ryggen, og da tenker jeg: Nyrene.

Eller: Lungene.

Lungebetennelse? Er dette slutten? Etc.

Sånn sitter jeg og underholder meg selv.

Venter på at trøttheten skal overmanne hosten. Klokka er ti over to på natta. Mens jeg venter ser jeg på TV-serien The Good Wife, som handler om eks-rik-politikerfrue som må klare seg selv etter at mannen er blitt tatt med buksa nede (horer, hasj, underslag). Etter 13 år som ekte amerikansk homemaker må hun igjen ta på seg den trange drakten og stiletthælene og bli det hun var før hun gikk under jorda som husmor: advokat. Med en masse folk som motarbeider henne, på grunn av mannen, som nå sitter i fengsel, og noen ytterst få allierte. Vennene fra det fine nabolaget har snudd henne ryggen.

Så her er det bare å gni seg i hendene og knurre REVENGE... REVENGE... som Michael Palin i A Fish Named Wanda, da han endelig fikk tatt hevn over han jeg ikke husker navnet på, som satt fast i den våte betongen mens Michael Palin rullet over ham med en bulldoser og skrek REVEEEENGE!!! REVEEEENGE!!!

Men nå ville ikke det gratis-nettstedet jeg bruker til å se serien mer. Derfor fikk jeg ikke vite om sønnen til de tidligere naboene virkelig hadde drept den nattevakten. Eller om noen virkelig hadde fotoshoppet bildet av eksmannen hennes sammen med en hore, noe sønnen hennes oppdaget på macen sin osv.

På mine gamle dager er jeg blitt avhengig av å se filmer og serier med kvinner i hovedrollene. Når jeg beveger meg rundt i samfunnet føler jeg meg mer og mer som en neger (kvinne) som beveger seg rundt i et samfunn dominert av hvite (menn).

Hver gang jeg finner noe jeg kan kjenne meg igjen i, er det som å komme til en oase i ørkenen.

Eller som å komme hjem.

Som å gå rundt hele dagen i et slags utland, og så plutselig treffe noen som snakker språket ditt, helt tilfeldig på et gatehjørne.

Neste serie jeg skal begynne på, er The Closer, med Kyra Sedgwick, som for øvrig er halvsøsteren til jazzmusikeren Mike Stern, som jeg har vært på konsert med. Kyra er gift med Kevin Bacon, han med de svære neseborene. Eller tettsittende øynene. Et eller annet rart er det ihvertfall med ansiktet hans. De ble begge svindlet av Bernie Madoff. Hvorfor vet jeg dette? Dette er bare en milliarddel av alt jeg vet. De har vært gift siden 1989. (Wikipedia) To barn. Hun ville opprinnelig ikke ta rollen, fordi hun ville bli opptatt seks måneder i året og opptakene var i LA, men så sa ’Kev’: Well, I think you should do it... (YouTube).

Å herregud.

Jeg er lei av internetten.

Hodet mitt er fullt av papegøyer.

Og hosten er fremdeles større enn trettheten. Vil trettheten snart overmanne hosten?

Nå hoppet katten ned fra sofaen.

Huset er stille. Finnes det noe mer ensomt enn et hus der alle sover?

En katt som tygger tørrfor høres som et menneske som tygger knekkebrød.

Dagens dikt

2011-02-14T20:10:00.004+01:00

Katten ligger og sover på badet
der ligger den og venter på våren

Jeg var ute i dag
sammen med det største barnet
Hvordan greier dere å gå rundt her ute hver dag
spurte jeg henne
Så uhøflige som folk er, sitter og breier seg på t-banen
med veskene sine
Flytter ikke på noe av det før jeg spør dem
Jeg smiler og spør, men de ser ikke på meg, bare drar til seg veskene
med et surt rykk
På fortauet kommer de
tre i bredden
ligner en jævla bøffelflokk
gjør ikke tegn til å flytte seg
Jeg orker ikke å bo i dette landet
sa jeg til barnet
Jeg tar med meg
en trehundrekronersflaske
og legger meg
inntil katten
oppå varmekablene
Drikker meg langt vekk fra
alt dette
denne trengselen
og surheten
ikke minst min egen
Ja kanskje først og fremst min egen
For jeg er så sur nå

Jeg som til og med har hjemmekontor
jeg må bruke timesvis hver dag
på å holde et noenlunde mentalt nivå
Jeg må gjøre bruk av spesielle dietter og
bevegelser og meditasjon og disiplin
for ikke å bli gal
Jeg må holde balansen hvert sekund
Og glipper det må jeg feste taket igjen
og igjen

Å kle av seg på teatret

2011-01-27T08:33:00.013+01:00

På alle teaterforestillingene jeg har vært på i de siste årene, kler én eller flere skuespillere av seg.
Ikke nødvendigvis til skinnet, men nok til at jeg blir sittende og filosofere og gruble over mageflesk, intimbarbering, form og farge på legger og lår, muskler eller ikke muskler, ølvom eller ikke ølvom, istedet for å høre etter hva de sier eller legge merke til hva som skjer.

Det begynte for mange år siden, på Ibsenfestivalen, jeg tror det var en Bergman-oppsetning av Når vi døde våkner, der sønnen i huset helt på slutten kledde av seg og lå i fosterstilling. Så gikk teppet ned. Dette er det eneste jeg husker fra denne forestillingen, den nakne kroppen hans der han lå og ulte. Og, skamfullt nok; hvordan jeg helt automatisk strakte på meg for å få et glimt av kjønnsorganet hans. Men det skjedde som sagt helt automatisk.

Siden gikk det slag i slag, og de siste gangene jeg har vært på Nationaltheatret, har jeg opplevd å se opptil flere kjønnsorgan i løpet av et par timer. I en forestilling satt jeg på første rad og hadde en penis dinglende foran ansiktet i minst en halvtime.

Er det noe rart at man ikke greier å konsentrere seg? Og ikke får med seg noe, og mumler til dem man er sammen med når de spør hva man syntes om stykket: "Eh... jeg vet ikke helt, jeg tror jeg må hjem og fordøye det..." - når sannheten er at jeg ikke fikk med meg en dritt, bortsett fra at den og den skuespilleren har en veldig mørk og svart penis, og hva kommer det av, at en genetisk hvit mann har en svart penis? Det er sånt som fyller skallen min der jeg sitter på t-banen på vei hjem. Ikke hovedpersonens utvikling og krise, eller verdenssituasjonen, eller hva det var som var temaet denne kvelden, men grublinger over hvordan en skuespillerinne greier å ha så flat mage når jeg vet fra Se og Hør at hun har minst tre unger, hvordan trener hun? Betaler teatret treningsavgiften for alle skuespillerne nå, siden alle må stille i undertøyet, eller være nakne? Og hva med hårfjerning - betaler teatret for det også? Og mens vi er i gang: Solarium? Kroppssminke? Og det fine hvite undertøyet, får de beholde det når stykket tas av plakaten? Og hvor har de forresten kjøpt det? Jeg må skaffe meg noe nytt undertøy. Kanskje det er salg på det nå.
Og så videre og så videre.

Men nå er jeg lei. Å, jeg er så lei. Neste gang skal jeg reise meg opp og skrike KLE PÅ DERE FOR HELVETE!

Men det kommer jeg selvfølgelig ikke til å gjøre.

Jeg kommer til å sitte der, pent oppdratt middelklasseperson som jeg er, og smile pent og etterpå kommer jeg til å klappe. Og så kommer jeg til å reise meg, vel og merke hvis de andre i publikum reiser seg først, og så kommer jeg til å stå der og klappe og smile til skuespillerne. For de gjør jo så godt de kan og fortjener applaus, særlig etter at de har kledd av seg og vist seg sårbare etc. Det er jo ikke deres skyld.

Men nå begynner jeg å lengte etter godt påkledde stykker, kostymedramaer, teksttro, og som følger sceneanvisningene til punkt og prikke.

Problemet er at alle i produksjonen skal gjøre seg gjeldende, alle skal være store kunstnere, og regissørene må føle at de legger til noe for egen regning, de må vri og bende på teksten sånn at alle ser at de har hatt en finger med i spillet, slik at alle ser deres avtrykk, fra vår tid. Det samme gjelder scenografer, lyd- og lysfolk, og selvfølgelig skuespillerne. Da blir det mye skrik og skrål og tabloide tilstander, det sier seg selv, når man skal konkurrere med Dataspill, Facebook, VG, Twitter og MSN og LOL og WTF.

Ofrene er publikum. Vi sitter der og skal stappes med inntrykk som tvangsfora gjess, og hvis vi ikke greier å følge med i alt ståket, føler vi oss dumme.

Men jeg har begynt å meditere. Å meditere er tarmskylling av hjernen. Når jeg mediterer skyller jeg ut alt slagget som har samlet seg.

Så bare fortsett dere, bare fortsett å kle av dere. Jeg bare mediterer dere vekk.

Langt inne i dypet av meditasjonen greier jeg kanskje til og med å huske hva det var dere prøvde å si.

Reveenka

2011-01-26T13:55:00.002+01:00

Hver gang jeg ser disse to, tenker jeg på Ivo Caprino-filmen "Reveenka".
Javier Bardem er den kjekke reven som banker på til slutt og endelig får reveenka (Penelope Cruz) opp av stolen.

Dagens tekst

2011-01-25T08:48:00.000+01:00

Joan Didion om Woody Allen, anno 1979

To spørsmål

2011-01-23T20:09:00.007+01:00

1. Hvorfor tror (noen) menn at det er sexy å se ut som om man står og lukter på en promp?
2. Hvorfor liker (noen) kvinner å innbille seg at de er den eneste som kan temme et troll? Selv smarte personer som Sandra Bullock, som til og med kan flytende tysk, ble offer for dette syndromet.

Ja, jeg vet at han har vært utro før, men det vi har sammen er helt spesielt.

Er det samme mekanisme som er i sving når mordere får frierbrev i fengslet?

Ja, han er en morder, men det er fordi ingen egentlig forstår ham.

Hypokonderens vise

2011-01-21T22:33:00.005+01:00

Hvorfor rykker det sånn i øyet?
Hvorfor skjelver jeg i ansiktet?
Hvorfor falt den føflekken av?
Hvorfor gjør det innimellom så vondt i tåa
som om jeg har hodepine i tåa
Hvorfor verker det i tannkjøttet
Hvorfor blir legen så gretten når jeg kommer
for annen gang på en måned
og bare vil teste meg litt
bare en aldri så liten MR
sånn at jeg kanskje kan
få øye på en eller annen figur
som farer rundt der oppe
og lager kvalm
for eksempel en figur fra Andeby

Radiografen kommer til å
feste testresultatet til lystavla
ta et par skritt tilbake
og utbryte
Du verden!
Det er et under at denne pasienten fremdeles henger sammen!
Med alle disse tegneseriefigurene løpende rundt
oppe i skallen
burde hun sittet oppe på Gaustad
lenket til en radiator
for lenge siden!
Men her er en pille
bare ta to hundre milligram tre ganger om dagen
Så blir alt bra

En stund er jeg rolig
Men etter et par uker
begynner uroen igjen å boble
Og jeg avtaler ny tid
Sitter igjen i stolen
Bruker en masse kompliserte ord
for å få legen til å
krysse av på flest mulig ruter
på blodprøveskjemaet
Jeg holder øye med ham
og snakker ham i senk
slik at han til slutt bare krysser av og krysser av
i hytt og pine
tydelig irritert
Men det kan jeg ikke ta hensyn til
For tenk når jeg ligger der
med full spredning
Da vil jeg helst vite at jeg gjorde det jeg kunne
mens det ennå var tid
Fornøyd går jeg ut i gangen
med et skjema fullt av deilige kryss
og setter meg ned for å vente
utenfor laboratoriet

Og sånn går den dagen

Omvendtleken

2011-01-21T07:58:00.006+01:00

Jeg har alltid likt Sandra Bullock. Hun har noe ved seg, noe som gjør at jeg gjerne skulle vært på et nachspiel med henne. Derfor klikker jeg på bildet av henne på dagbladet, og derfor leser jeg det som står.
Dette vet jeg: For noen år siden fant hun seg en mann, de giftet seg, mannen hadde tre barn fra før, og Sandra Bullock ble stemor.
Riktignok lengter jeg etter den dagen da Leonardo diCaprio eller Bruce Willis gifter seg med en godt brukt trebarnsmor, og likevel ble jeg glad på Sandras vegne.
I et intervju leste jeg hvordan hun strevde med å være stemor for de tre barna hans. Hun fortalte hvordan hun forsøkte å få kontakt med dem, uten å få noen respons. Og som alltid snakket hun om dette med humor og godt humør. Sandra gir meg i det hele tatt en følelse av at det kommer til å gå bra, og at ingenting egentlig er farlig.
Mens hun -nygift - forsøkte å bli kjent med stebarna, drev faren deres på med en tatovert pornostjerne (eller stripper, husker ikke og gidder ikke å google).
Igjen forsøker jeg å forestille meg Leonardo diCaprio som prøver å gjøre seg kjent med avkommet til sin nye trebarnsmor-kone. At Leo står på kjøkkenet og smører matpakker og prøver å få sine stebarn til å le, mens kona ligger på et hotellrom og har seg med en tatovert og muskuløs pornostjerne/stripper.

Skiinfo

2011-01-14T08:52:00.012+01:00

Dette ordet så jeg
på et skilt
her om dagen
Jeg trodde det var snakk om et finsk ord
SKIINFO
og sa det inne i meg
flere ganger, med finsk aksent
SKIINFO
og så skjønte jeg det: Ski-info!
Informasjon om alt som har med ski å gjøre!

Her er dagens skiinfo:
Skal jeg gå på ski?
Samle sammen utstyret
det mangelfulle utstyret
der strikken på gamasjen
enten er røket
eller pill råtten
slik at man vet at den uansett ryker
i det øyeblikket du tar den på
Men hvorfor skal man egentlig bruke gamasjer igjen
Kommer jeg til å tenke
og så kommer jeg til å hive gamasjene
bortover loftsgulvet
Og det kommer til å ende opp med
anorakk og joggebukser
slik at jeg på avstand
kommer til å se ut som en asylsøker
eller enda verre:
en danske

Og hvis jeg greier å karre meg helt til Kikut
kommer jeg til å spise en Kikut-bolle
og mens jeg spiser denne bollen
kan jeg se på far-og-sønn-parene
som sitter der
i sine mørkeblå
Heming, Ready og Njård-drakter
og når de reiser seg opp
på sin vei videre
innover til Sandungen eller
kanskje til og med Katnosa (som bare er for de mest avanserte)
tar på seg luene med øreklaffer
som er laget i et eller annet avansert
materiale, i sin tid utviklet for astronauter

Da kommer jeg nok en gang til å notere meg
hvor stramme og utstående rumper de har
både far og sønn
enten det skyldes all langrennen
eller det er genetisk
Begge deler antagelig
og hvor målbevisste de er i blikket
og at det aldri kunne falle dem inn å ikke vite
hva man skal smøre med i dag
Sønnen kommer til å se opp på faren
og trene seg opp til å snakke
med et minimum av ansiktsbevegelser
slik faren i sin tid lærte av sin far
Men sønnen er ennå på vei
han er ikke utlært
Og derfor kan man se hvordan entusiasmen
og gleden
over å ha pappa for seg selv
ennå tyter ut av munnvikene hans
mens han strever for å holde dem på plass
og strever med å ikke snakke så mye
ikke se så mye opp på faren
men se rett framfor seg
mens han griper skiene
og gjør sitt beste
for å økonomisere med bevegelsene

Kom igjen, skal jeg tenke da

der jeg sitter i mitt asylsøkerutstyr
våt av svette
fordi ingen av de latterlige klærne mine
i sin tid var uttenkt for astronauter
Kom igjen
You can do it

Og jeg ser hvordan sønnen
i en perfekt imitasjon av faren
spenner på seg skiene
med et lite moderne klikk

Deretter går de oppover bakken
rett opp bakken, selvfølgelig
Vrikker seg opp den
Og jeg ser en siste gang på rumpene deres
kledd i stramt astronautstoff
Musklene som bukter og kveiler seg
og forsvinner mellom trærne

Dagens dikt

2011-01-09T18:52:00.008+01:00

Søndag og omsorgsbolig
det er to ting på en gang
Farmors hus oppe i skogen er nå solgt
og noen andre bor der
visstnok en pilot
Og farmor bor nå
på bo- og behandlingssenteret på heltid
Her trykker noen ned dørklinken
ca en gang i timen
fordi det alltid er en dement person på vandring
for å sjekke hvilke dører som er åpne
hvilke dører som kanskje skjuler hennes egentlige liv
bare hun finner den rette døra

Bare hun finner den rette døra
kommer alt til å falle på plass
og bli slik det var igjen

Å ja. Javel! sier den senile når jeg lukker opp døra og spør hva det er
Jaja, sier hun. Jaja. Du får hilse da!
Og så snur hun seg og går videre
Ikke der heller, tenker hun
Det egentlige livet var ikke der heller
Det som ligger et sted og venter
Hvis hun bare kan finne det
Finne tilbake til sånn som det var
Og som hun er helt sikker på at det igjen skal bli
Men hun gir ikke opp
Og snart hører jeg at hun trykker ned klinken
på en annen dør lenger nede i
gangen,
hører henne komme med de samme
frasene, de hun har uttalt så lenge
at de sitter i selve skjelettet
og derfor har overlevd alle demensens stadier
og fremdeles finnes der inne, helt intakte
Ja, hadet da! Du får hilse da!

Hos farmor sløser jeg
Hos farmor gidder jeg ikke å
resirkulere eller sortere søpla
Hos farmor setter jeg på oppvaskmaskinen
selv om den bare er kvartfull
Jeg kaster en frittgående kylling
som bare er halvspist
Jeg drikker rødvin til middagen
enda jeg fremdeles har sure oppstøt
etter alt jeg drakk i går

Hos farmor tenker jeg
at alt det jeg holder på med til hverdags
Alt det der med å oppføre seg ordentlig og stå til rette
alt det jeg gjør for å dempe angsten
over å leve, finnes, ta opp plass, forbruke,
alt dette med
å fylle oppvaskmaskinen til bristepunktet
å hive maten her, papiret der, plasten der, glasset der,
å spe ut drikkedagene med hvite dager
At ingenting av det egentlig betyr noe
når alt kommer til alt
Men at det
egentlig bare er en slags øvelser
for å skyve vekk vissheten
om at det uansett en gang kommer til å være
JEG som sitter og dupper i en stol
JEG som sover 22 timer i døgnet
JEG som må gå med bleie
JEG som vakler rundt
JEG som til tross for at jeg alltid er trøtt likevel trenger sterke medisiner for å få sove
JEG som ikke skjønner hva som skjer rundt meg
eller på TV
(det har jo allerede begynt, se forrige innlegg)

og at det egentlig ikke er noe jeg kan gjøre fra eller til

Derfor: SKÅL!

Hvorfor er ingenting på TV morsomt lenger?

2011-01-07T20:43:00.008+01:00

Er det meg?
Er jeg blitt gammel?
Her jeg sitter og ser på TV, la jeg merke til noe:
Jeg har like mye mimikk i ansiktet som en slagpasient
Jeg ler ikke av noe som helst
Folka på TV ler og morer seg
Der de sitter i sine panel eller er programledere
DE ler
Til og med PUBLIKUM ler
Men jeg hadde også ledd hvis jeg hadde vært publikum
I ren frykt for at kameraet skulle sveipe over meg
og få med seg hvor fjern
og bortreist
jeg virkelig er
Men hadde jeg vært publikum
hadde forresten latteren min vært ekte nok
For jeg kan godt hisse meg opp i flokk
Men her jeg sitter i en omsorgsbolig i Trondheim
med farmor snorkende i rommet ved siden av
i det herrens år 2011
får jeg en følels (som vi sier her i Trondheim, det er ingen trykkfeil)
at alt som kommer ut av den lysende boksen foran meg
gjennomgår en eller annen prossess, en metamorfose
som forvandler absolutt alt til noe
kjedelig
og uinteressant
Som om TVn er
en kvern
eller en blender
der alle ingrediensene
kvernes ut
til den samme grå
smørja
Dette til tross
for alle
fargene

På besøk hos farmor

2011-01-07T20:03:00.009+01:00

Hvor: Omsorgsbolig sentralt i Trondheim
I rollene: Farmor (93) og Barnebarn (45)
Når: En fredagskveld i januar 2011

Barnebarn har lest bok om krigen for farmor, ved hjelp av en slags mikrofon, koblet til et headset som farmor har på seg, i tillegg til høreapparatet. Boka er slutt, og Barnebarn lurer på hva hun skal finne på nå.
Barnebarn gjesper. Dette gjespet får Farmor med seg, til tross for at hun hverken kan høre eller se.

Farmor: - Er du trett?
Barnebarn: - Ja, jeg er litt trett. Men så er det jo fredag. Sov ikke i natt, siden jeg visste jeg skulle ut og reise i dag. Begynner å bli gammel jeg også vet du!
Farmor: - Kanskje vi skulle gå og legge oss da?
Barnebarn: - Men klokka er jo ikke mer enn halv åtte? Er ikke det litt tidlig?
Farmor: - Kanskje for deg.
Barnebarn: - Har du lyst til å gå og legge deg allerede nå? Vil du det?
Farmor [reiser seg halvveis]: - Ja det vil jeg.
Barnebarn [innerst inne litt lettet over at hun nå får resten av kvelden for seg selv, med macen og tvn og hvitvinskartongen i kjøleskapet]: - Javel. Jaja. Jeg kan jo ikke akkurat tvinge deg til å være våken.
Farmor: - Nei det kan du ikke.

[Barnebarn følger Farmor inn på badet.]

Barnebarn: - Men da står vi litt ekstra tidlig opp i morgen da farmor! Skal vi si det sånn?
Farmor: - Nei.
Barnebarn: - Men da er det kanskje sånn at du blir ekstra opplagt i morgen da, siden du legger deg så tidlig!
Farmor: - Nei. Jeg kommer til å være slapp hele tiden, akkurat som jeg har vært i dag. Jeg er bare slapp og trøtt. Jeg vil bare sove.
Barnebarn: - Det høres fælt ut.
Farmor: - Ja, det er det.

Hvorfor... [ny spalte]

2010-12-31T13:37:00.009+01:00

...minner dagens unge om besteforeldregenerasjonen? Med sine dresser, sleiker, håndvesker, perlekjeder og kjønnsrollemønstre? Men på en pornografisk-aktig, skamløs måte – slik at man får inntrykk av at de når som helst kan rive av seg alle de dyre, nystrøkne klærne og gjøre jukkebevegelser mot en lyktestolpe? Bare de får nok betalt for det? Eller kommer på tv?
Da jeg var gravid hadde jeg angstfantasier om at det var nettopp slike barn jeg kom til å få. Hvorfor? Jo, fordi jeg var så heldig å bli gravid, regnet jeg med at det ville bli veid opp med et eller annet utspekulert faenskap. Gudskjelov har ikke dette skjedd. Ikke ennå ihvertfall.

Dagens dikt

2010-12-20T20:01:00.005+01:00

I høst har jeg
kastet opp fra en bil i fart
jeg har også
dratt til Bergen og tenkt
Jøss her bor det jo en masse folk
i fullt alvor går de rundt her,
lever livene sine og snakker bergensk
som om Oslo ikke fantes
Noe så frekt
Og samtidig så sjarmerende
Jeg spiste sjømat på brygga
tok banen opp til Fløien
snakket med en amerikansk dame (som
virket hjerneskadet)
tok banen ned igjen, havnet
i samme vogn som en skoleklasse
der alle snakket bergensk
Og jeg innså at jeg inntil nå
hadde vært av den oppfatning at Bergen var en slags
kulisse-by
Et sted der ingen egentlig bodde
En by som var befolket av mennesker
utplassert av turistkontoret
for at hjerneskadde amerikanske damer skulle tro at alt var
autentisk og ekte
Og deretter skjønte jeg at jeg
er ekstremt etno-sentrisk
(et ord jeg lærte på samfunnsfaglinja
på begynnelsen av
åttitallet)
Ja, virkelig sykelig etnosentrisk
For innerst inne kan jeg ikke forstå
at noen kan bo noe annet sted
enn Oslo
Selv ikke nå, når man presser seg rundt
med så mye klær på seg at man ligner en
fullvoksen grizzly
som veiver ned vaser på Glassmagasinet
veiver ned pappkoppen til narkisene
og spenner bein for rumeneren som er
utkledd som julenisse, der han sjangler rundt på T-banen
Nei, selv ikke med tanke på alt dette kan jeg
forestille meg at det for eksempel
er mulig å bo i Rio de Janeiro
Dette til tross for at det er sommer der året rundt
Og likevel er de ikke fornøyde der heller
men utsetter seg for plastiske inngrep
Dytter inn plast i rumpa
som står ut fra før av
Men ikke nok
Nei, for det blir nemlig aldri nok
Heller ikke i Rio de Janeiro blir det nok

Dagens dikt

2010-11-24T21:34:00.007+01:00

I livet er det
så mange
feller
å gå i.
Det er finn.no-fella:
Nei vi skal ikke flytte
Nei vi trenger ikke det skapet
Det er fyllefella:
Nei ikke nå igjen
Er det virkelig sant
satt jeg der og drakk den ene grappaen etter den andre
skylte dem ned med kaffe
Jeg som er så gammel
når skal jeg lære?
Åh åh åh
som Knausgård ville uttrykt det
Åh åh åh
Eller jeg kan gå i kontor-fella:
Innbille meg at alle problemer
kommer til å løse seg hvis jeg bare får meg et kontor
et kontor utenfor huset mitt
utenfor huset mitt der det alltid er så skittent og jeg aldri kommer i mål
med noen ting
Ja, la oss komme oss vekk derfra
La oss få oss et kontor
La oss kjøpe et nytt skrivebord på finn.no så går den dagen
med lange bilturer ut til en nisse i Enebakk
en nisse som holder foredrag om boblebadet
og danseplattingen han har bygget med sine egne hender
Ja her går det nok for seg,
sier jeg i et forsøk på å ikke være så vestkantaktig
ikke så snobbete
selv om jeg inne i meg tenker: Snøfte Smith-land, Snøfte Smith-land
Men så får vi omsider bordet, det jævla bordet
inn i bilen, og kjører inn til byen igjen
og får lirket det opp trappen i mitt nye kontor, min nye løsning på alle problemer
og så går det noen dager med å komme
på plass
på det nye kontoret
Og først når jeg endelig er kommet på plass
først når jeg merker hvor stressende det er å ta t-banen hver dag
kle ordentlig på seg hver dag, sminke seg, ha med mat,
alt det som menneskene på t-banen ser ut til å bare gjøre
men som av en eller annen grunn virker fullstendig utmattende
og deprimerende
på meg
da innser jeg
der jeg sitter på t-banen
på vei til mitt nye kontor
at jeg atter har gjort et stort feilgrep
Et feilgrep som jeg må bruke enda flere arbeidsdager
på å vikle meg ut av igjen
Og så går enda flere dager
Og jeg tenker, mens jeg svetter og bærer, at jeg kanskje skal gi opp alt
og starte et slags flyttebyrå, et slags ordne-og-fikse-byrå istedet
For jeg er jo alltid så rolig
når jeg er på vei
fra det ene stedet til det andre
full av håp
om at alt skal ordne seg
bare jeg kommer fram
dit
der borte
der hvor det lyser så fint
og gult
og varmt

Dagbla i mitt hjerte

2010-07-11T19:11:00.008+02:00

Her jeg satt og vegeterte foran skjermen kom jeg over dette, i gode gamle dagbla:

«Internett-fellen

Datamaskinene er med overalt, også inn på soverommet.

Hvis man tar dem med i sengen, så bør varsellampene blinke sterkt nok til at den bærbare blir ubrukelig.

Avtal i stedet bestemte tider som dere kan sitte ved datamaskinen, for eksempel en time om morgenen. Hvis dere begge har fri, er det viktig at dere også kan skru av PC-en sammen.

Les også: Slik avslører du psykopaten»
...........

Og så begynte jeg å le.
Det var noe med slutten.
Og nå: Over til psykopatane!
Psykopatane kjem!
Lurer du på hvordan du skal mikse en Margharita?
Kjenne igjen en psykopat?
Få mer sexlyst?
Finne den billigste og beste pappvinen, få flat mage og muskuløse armer, bake et glutenfritt brød, få et godt forhold til svigermor, skru opp en hylle, ta oppgjør med barndommen?

En morsom lek

2010-07-06T22:58:00.006+02:00

når man reiser alene:
1. Sett deg på en fortauskafé i hovedgata.
2. Se på mennene/damene, avhengig av om du er Kvinne/mann/homo/hetero etc etc, og spør deg selv: Kunne jeg ha ligget med ham/henne?
3. Du kan gi fire svar: a) Ja, b) Kanskje c) Nei, d) Nei og atter nei, eller svar du finner på selv, som f.eks. "Da skulle han i tilfelle vært JÆVLIG morsom" eller "No way. Feil sko".
4. Du vil bli overrasket.

Mitt stamsted i Helsinki

2010-07-06T22:53:00.008+02:00

Selv om man bare er i en by noen dager, er dette ingen unnskyldning for ikke å finne seg et stamsted. Hvor mye bedre er det ikke å finne et fint sted der de er hyggelige og maten er god, og heller komme tilbake dit og prøve nye retter på menyen, enn å ta sjansen på et helt nytt - og kanskje helt jævlig - sted? I dag spiste jeg BIFF på restaurant Tori. I går spiste jeg KJØTTBOLLER kokt i brandy samme sted. Kjøtt, kjøtt, kjøtt. Det er mitt liv.

Dette har jeg lært/fått bekreftet om Finland

2010-07-06T22:29:00.004+02:00

- Finnene er verdens absolutt hviteste folkeslag. De er helt kritthvite, blåhvite. Flagget reflekterer folkefargene. Bortsett fra fyllikene, som er mahognifarget. Men det gjelder jo overalt.
- Finland er et flatt land.
- De bruker euro. Jeg savner den finske marken. Selv om jeg aldri har vært her før, savner jeg den finske marken. Jeg savner i det hele tatt de gamle pengene, pesetasen, liren, deutsche-marken, alle de klirrende myntene skapte stemning, det var drama med veksling på interrail etc.
- Mennene har brede ansikter og smale øyne. Noen av dem lukter hvitløk på den gammeldagse måten folk stinket hvitløk på før i tiden.
- Finnene er veldig hjelpsomme hvis man står på gata og fikler med et kart.
- De minner om oss. De minner mer om oss enn både svensker og dansker. De er liksom litt klossete, akkurat som oss. Har de ikke hatt adel de heller? Har de derimot, i likhet med oss, blitt rævkjørt av det ene adel-landet etter det andre? Noe må det være.
- Goth-estetikken lever i Finland. Store ungdomsgjenger vandrer gatelangs i sine goth-kreasjoner. Men alt dette svarte og dauing-aktige er ikke helt heldig sammen med den før omtalte hvitheten, det blir mye død og fordervelse på en gang. Men så er jeg heller ikke i målgruppen som publikum for dem. På den annen side: Deres ungdommelige usikkerhet blandet med alt det svarte og bloddryppende er veldig sjarmerende. Men dette vet de ikke selv. De går der og tror at de er skikkelig farlige og skumle og har full kontroll. Og så er de egentlig bare en gjeng med små og søte kalver. Dette må man være gammel for å se.
- Å lytte til finsk er som å lytte til samisk. Du forstår ikke en eneste liten dritt. Bortsett fra hvis det dukker opp et egennavn, som 'Obama' eller et internasjonalt ord, som 'Hallo'.

Ferja på vei ut til Suomenlinna

2010-07-06T22:23:00.003+02:00

... en festningsøy med russisk stemning. Alt jeg trodde om dette landet har vist seg å stemme.

De tuller ikke de finnene,

2010-07-05T23:16:00.004+02:00

de snakker virkelig dette språket. Før jeg dro hadde jeg en forestilling om at finsk var noe de brukte på sin søttende mai eller når de skulle deklamere sitt nasjonal-epos Kalevala, eller i bryllupstaler, eller ved andre høytidelige anledninger.
Men til hverdags snakket de naturligvis svensk, eller sånn Arja-svensk. Hva ellers, liksom. De kunne jo faen ikke mene alvor med det der andre språket. Finsk-ugrisk! Her i Skandinavia! Hallo!
Men det gjør de. De skvatrer i vei, og det er bare dobbeltvokaler og lange, gufne ord så langt øyet rekker. Et ord ser ut til å inneholde både subjekt, verb og objekt, og gjerne et par adjektiv også.

Nok om det. Det er for øvrig noe veldig beroligende ved å gå rundt i en helt fremmed by og se slike oppslag som dette, se til venstre bildet, om et menneske jeg ikke visste at eksisterte, men som er kjent nok til at hans død er eneste nyhet på tabloidforsidene.

Se hvordan han ligner...

2010-07-05T23:13:00.003+02:00

... på han mannen som alltid tar et sånt mandig grep om nødutgangsdøra i den brosjyren som ligger i setelommen foran deg på flyet.
Kanskje det er samme modell? (Her: Detalj fra en av de mange jugend-bygningene i Helsinki)

Byer med sykler og trikker er de beste...

2010-07-05T23:10:00.002+02:00

...Helsinki er en sånn.

I morgen drar jeg til

2010-07-02T19:34:00.007+02:00

Helsinki, skal være der i fire dager. Har aldri vært i Finland før, og forestiller meg dette: Noe halvveis russisk, Sankt Petersburg-aktig (se bildet, ser ikke det litt russisk-ortodoks ut, kanskje?), noe melankolsk, hvite netter, den finske, litt albino-aktige fysiognomien, med rosa ansikter, hvitt hår. Og så det skandinaviske, det kalde og silde-aktige. Sild og rå løk. De tusen sjøers land. Mummitrollet, Marimekko, Aalvar Aalto. Et absurd språk med en masse dobbeltvokaler. Et språk som får det til å høres ut som om de bare tuller. Kanskje de gjør det? Bare tuller? Bare later som de forstår hverandre? For å terrorisere oss?
Da jeg var liten var jeg sikker på at alle tenkte på norsk. De snakket kanskje engelsk, fransk etc, men når de tenkte, foregikk dette selvfølgelig på norsk. Et eller annet sted tror jeg vel dette ennå.
Sånn. Nå skal vi se hva jeg legger merke til i Helsinki, hva jeg opplever der. Antagelig legger jeg merke til det som stemmer med det jeg trodde fra før av. Fordommer sparer tid.

Mitt fotball-VM er

2010-06-27T19:38:00.006+02:00

- Karl Ove Knausgårds Min Kamp 5
- Flannery O'Connors Mystery and Manners
- siste episode av Frustrerte fruer
- siste National Public Radio-show
- fiction-delen i The New Yorker
- siste blogginnlegget til Martinsen
- tanken på å oppholde seg i New York en lengre periode og gå fra Manhattan til russer-restaurantene på Coney Island, hele veien over brua og gjennom hele Brooklyn og ta det som en tur
- tanken på å være landstryker: Pakke en liten pose og leie ut huset og bo på forskjellige hytter og eiendommer i inn- og utland som man har tilgang på men ikke ansvar for
- rødvin som jeg fikk til bursdagen og åpner en flaske av hver dag klokken 16.32
- og en flaske til hvis mannen er i godt humør

"Noen av jentene er veldig enkle å få"

2010-06-27T11:40:00.011+02:00

...står det på forsiden av Dagbladet i dag, sitat fra en norsk gutt på ferie i syden [formodentlig, siden jeg bare ser forsiden, og ikke orker å bruke søtten kroner på å kjøpe pdf-en bare for å bli enda mer gretten].

Men hva med deg selv da, du norske gutt på ferie i syden? Hvor vanskelig er du selv å få? Der du ligger med buksa på knærne i hovedgata på Ayia Napa og roper 'Ta på den, ta på den'? [sann historie fra virkeligheten].

For meg har det alltid virket som om det er guttene som er veldig enkle å få.
En kvinne kan gå inn på en hvilken som helst bar og - med et minimum av innsats - være garantert å få med seg noen hjem.
Bare veldig rike og/eller berømte menn kan si det samme.

Så hvorfor denne overskriften i Dagbladet?

Som vanlig er alt snudd på hodet.

Bröllop

2010-06-13T11:45:00.008+02:00

De norske rikingene: Egen logo på paraplyene, chartret fly med den samme logoen. På flyet drikker alle seg fulle, alle unntatt de to muslimene. Kjenner Petter S og Gunhild M alle disse menneskene personlig? Jeg sitter og ser på videoen på nettet. Alle er smigret over å være invitert. Smigretheten lurer seg ut av de brisne munnvikene deres. De prøver å kontrollere det, men de greier det ikke. Jeg hadde ikke greid det jeg heller. Hadde jeg fått invitasjon hadde jeg takket et rungende ja og drukket mest av alle og bablet i vei foran kameraene. Vedder på at samtlige av gjestene en eller annen gang i løpet av våren har sagt til vennene sine: Ja, men det blir jo en tripp, ikke sant, det blir jo et eventyr. Med et sånt unnskyldende smil, som om de står utenfor det hele og egentlig bare ler av det, er hevet over det. Men gi folk ett enkelt gratis glass champagne (ja, det heter champagne. Sjampanje høres ut som Sjimpanse), for ikke å snakke om plass på et spesialchartret fly, og alt det der forsvinner.

Og så er det svenskene. De har fått en forfatter og en fotograf til å lage en bok: Vårt bröllop (jævlig ekkelt ord; bröllop, høres ut som snørr). I ni måneder har forfatteren og fotografen fulgt det kongelige paret, der alt fra å velge ut porselen til hestekortesje og gratis T-bane på dagen er med. Har ikke disse menneskene et nervesystem? Våkner de aldri opp midt på natta, fulle av angst? Hva?
De to der - hun har jo til og med hatt spiseforstyrrelser. Kanskje hun i forbindelse med det gikk til psykolog og ble så balansert at hun greier hva som helst.
Det skumleste er at dette paret ligner hverandre. Bare se når de smiler. Tenk på smilene til barna deres.
De har lagt ut bröllopsliste på bl. a. Svenskt tenn, som jeg tidligere har skildret.
Til slutt: Inni meg bor det en gammel dame som liker Victoria og er rørt over at Sverige endret loven slik at hun kunne bli dronning. Som alltid var de før oss - der også.
Den gamle damen blir også rørt når hun ser bilde av Kong Harald, Kronprins Haakon og Ingrid Alexandra, bare de tre sammen.
Det var alt for i dag.

Dagens dikt

2010-06-10T08:45:00.006+02:00

Sommerfest på en øy i Oslofjorden
der folk man vanligvis ser
fullt påkledd på vei fra
kopimaskinen til kaffemaskinen
disse samme menneskene river nå av seg klærne
og hopper utfor brygga
sjangler opp, får på seg klærne igjen
bare for å etterpå virre rundt på ferja og slå bakhodet til blods
for deretter å bli sendt alene hjem i en drosje
fordi alle de andre er for fulle
til å tenke på noe annet
enn å dra til Lorry
og fortsette drikkingen der

På sommerfesten for to år siden
var det en som våknet opp på intensiven
etter å ha kollidert med en trailer
da han skulle sykle hjem
Alle disse menneskene er det man kaller
voksne
Den ene er sågar teknisk sett pensjonist

Så da jeg våknet neste dag
og de samme gamle møllspiste tankene begynte å kverne rundt
Å jeg må slutte å drikke
jeg må ihvertfall ikke drikke så mye
det må da gå an å begrense seg

da sa jeg bare til alle disse tankene:
Å HOLD KJEFT
Det kommer ikke til å forandre seg
for når det første vinglasset er drukket
er uansett løpet kjørt
Da tenker man bare Å så gøy
jeg vil ha det enda gøyere
og enda gøyere
og enda litt gøyere
helt til man ligger der
på intensiven

Right here right now

2010-05-27T23:47:00.003+02:00

Jeg har spist lam kokt i hvitvin (er det kosher?) og drekki ei flaske røvvin. Og her er kjøkkenrotet mitt.
Nå går jeg og legger meg.
Men først: et bilde fra verandaen.
Dette er en fin tid.
Jeg vil være oppe hele natta.

Restaurantraseri - et prosadikt

2010-05-22T17:08:00.008+02:00

På restaurant i Trondheim
nærmere bestemt på Solsiden
må man bestille 3 - tre - tapasretter
for i det hele tatt få lov å bestille tapas
Hver enkelt såkalt tapasrett
koster gjennomsnittlig åtti kroner
hvilket med rask hoderegning betyr
240 spenn
Denne summen skal man altså betale
for et måltid man ikke en gang
blir mett av
Jeg så spørrende på kelneren
For jeg forsto ikke dette
Hvor var logikken?
Hvorfor måtte jeg bestille tre tapasretter
Hvorfor kunne jeg ikke bestille bare to?
To tapasretter kostet til sammen mer enn de fleste andre, vanlige rettene
som cæsarsalat, club sandwich etc.
Så det kan ikke ha vært fordi de var redde for at folk skulle
sette seg ned og på pur F bare bestille én tapasrett
sitte der under utelampene og oppå lammeskinnene
og varme ræva si
nesten gratis
Så hvorfor?
Men det kunne ikke kelneren svare på
Surt begynte han å rydde på nabobordet
mens han mumlet noe om at det hadde bare
kokken bestemt og sånn var det bare
Ikke et ord om hvorfor
Jeg kunne nesten godtatt hva som helst
bare det var en sammenheng i det
Men sånn er det her i Trondheim:
Når det er grønt er det grønt for begge veier
Slik at man kan gå på skrå over krysset
Til gjengjeld blir det ikke grønt
hver dag
Og når du går på bussen:
Har du ikke nøyaktig sum
får du, istedet for vekslepenger,
et papir av sjåføren
og så må du gå på et offentlig kontor
som har oppe mellom kvart over elleve
og ti på halv tolv
annenhver onsdag
i uker med oddetall
for å få igjen pengene dine
Ihvertfall var det sånn for noen år siden

Alt dette gjør meg så avsindig rasende
Og da tenker jeg: Men tenk på krigen
Tenk på da tyskerne masjerte oppover Prinsens gate
Eller Olav Trygvasons gate
eller til og med Nordre
Ja de var troendes til å marsjere nedover Nordre de tyskeran
Men det hjelper ikke
Jeg sitter her og er like rasende
Det hjelper ikke å tenke på krigen
Eller at jeg
i motsetning til farmor
både kan se
og høre

På restauranten endte jeg opp
med en enkel espresso
til tross for at kelneren hadde
fått spesialtillatelse av kokken
til å bare bestille to tapasretter
Jeg var alt for rasende til å spise
Istedet matet jeg farmor med fiskesuppe
og hvitvin

Rundt oss satt foreldrene og matet barna sine
og jeg satt der og matet farmor
som nå mest ligner en tørr og grå liten kvist
og jeg tenkte på livssyklusen
Livssyklusen, livssyklusen tenkte jeg
og forsøkte å heve meg over nået og småligheter
Men det hjalp ikke
Og da vi gikk
var jeg fremdeles rasende

The Time Machine

2010-05-17T19:57:00.007+02:00

Jeg orker ikke gamle filmer. Skuespillerne bruker for mye brunkrem, de eier ikke selvironi og de løper inn på scenografien med sånn teaterskole-løping: Tre forte små skritt og så et laaangt. Tre forte små skritt og så et laaangt. Jeg sitter der i sofaen med et velvillig smil som fort falmer. Til tross for at kveldens film handler om mitt favorittemne: Tidsmaskiner. Men i gamle filmer om tidsmaskiner tyter alltid den tiden filmen er laget i fram uansett. Mannen fra sekstitallet skal lære alle hvordan livet skal leves liksom – The sekstitalls way. JEG KJEDER MEG.

John Fante

2010-05-17T12:31:00.004+02:00

Leser for tiden denne boka av John Fante, som handler om Arturo Bandini, en ung og sulten forfatter i 1930-åras Los Angeles. Inspirert av Hamsun, selvfølgelig, tittelen på boka er til og med rappet fra Hamsun, men det plager ikke meg. Tvert i mot. Arturo spiser bare appelsiner men legger på seg likevel. Han skriver lange brev til forleggeren sin: Er jeg genial? Er jeg bedre enn Faulkner? Innimellom hundser han og lar seg hundse av en meksikansk servitrise, Camilla. Camilla har for øvrig sin egen bil, en gammel Ford, som hun kjører som en villmann mens hun slenger det ene brune beinet over døra og alle plystrer og skriker etter henne og Arturo sitter ved siden av og skammer seg.
Los Angeles på tredvetallet. Bare det. Folk som flommer ut av kinoene i skumringen. Bilene, palmene, eksosen.
Ah!
Fin bok!

Sekelskiftesetta

2010-05-05T08:16:00.005+02:00

Sitter her og leser et svensk interiørblad (jeg bruker det som nervemedisin).
I en ingress kom jeg over dette ordet:
"SEKELSKIFTESETTA".
Hæ?
Sekelskiftesetta?
Aha!
"Ettromsleilighet fra århundreskiftet"!
Fantastisk. Jeg kjenner på meg at jeg snart blir nødt til å ta toget til Stockholm igjen.

Jonas har en slektning i Andeby

2010-04-26T10:08:00.001+02:00

Dagens dikt

2010-04-20T10:47:00.003+02:00

Når jeg tenker på all den dritten
jeg fyller hodet mitt med
Alt det jeg vet
som jeg ikke kan bruke til noe
Da er det beroligende å tenke på
at jeg ikke vet hva det er med Himmelblå-Kim
og hvorfor det er så viktig å finne ham
heller ikke har jeg sett en eneste episode av
Hjernevask
pluss at jeg ikke ser på Skavlan
fordi det minner meg om sånne litt kleine
middagsselskaper
der det blir tett og trangt i halsen
av alt det man burde si
eller mene
Istedet ser jeg filmer om jordas
undergang
Eller om et virus som tar knekken på alle
unntatt Nicolas Cage

For oss med mild flyskrekk/fly-aversjon

2010-04-18T07:38:00.014+02:00

har det alltid vært interessant å finne reisealternativ som beveger seg langs land eller sjø. Tog er nummer én, deretter båt, og til slutt buss. Inspirert av Donald har jeg i tillegg alltid ønsket å reise med dressin. Og så er det sykkelen. Etc etc.
Folk har sett rart på meg når jeg tar toget til Trondheim, og ikke bare setter meg på flyet. Flyet er jo til og med billigere! Hvor dum går det an å bli?

Men nå må alle sitte og gruble over alternativer til fly.
Slik vi som misliker fly alltid har gjort.

Til dere som bestemmer:
Kanskje dere nå kan lage en sømløs toglinje til Køben og kontinentet? Et billig nattog der man kan legge seg på en brisk i fulle klær og våkne opp blant Skånes vaiende åkre?
Eller: Hva med en gigantisk galei til New York???
Der alle må ro en halvtime av gangen og ingen får ta med mer enn 5 kg bagasje?

Det er på tide å børste støvet av gamle jernbanespor! På tide å bygge båter med gigantiske seil og solcellepanel!

I kveld

2010-04-17T22:40:00.009+02:00

har jeg vært på teater. Blodig alvor, av Yasmina Reza, på hovedscenen på Nationaltheatret. Siden jeg har kontakter langt inn i det innerste av norsk kulturliv, betalte jeg kr 0,- for billetten. MUHAHA.
Å sitte der blant publikum og se opp på engler og blå skyer, gullrammer og rød fløyel og alt det som man bare opplever på National (jeg har jobbet der, jeg vet hva jeg snakker om, jeg har spist snitter og drukket hvitvin på premierene, og i august har jeg stått på balkongen på Ibsenfestivalen eller Samtidsfestivalen og sett utover byen og hatt full kontroll) og så demper de lyset, og så slutter folk å snakke.
Og så er det bare scenen man ser, der scenografer og rekvisitører og regissører og skuespillere og lydteknikere og lysteknikere og snekkere og kostymefolk og alle mulige folk har vært i sving.
Bare for at vi, publikum, skal sitte på ræva og glo og ta inn alt dette, alle intonasjoner og kunstpauser og gester og mimikk.
Ågot Senstad, Gisken Armand, Kim Haugen og Mads Ousdal.
De geberder seg for oss. Står der og gjør seg til for oss. Får raserianfall for oss.
Hvilken luksus.
Jeg gjentar: Hvilken luksus.
Det ender med at Ågot Senstad går berserk i fylla, og at alle sitter og stirrer hver sin vei, ødelagte.
Middelklassen som går amok: Aldri blir vi ferdige med dette.
Tulipanbuketter slenges veggimellom, den altruistiske overflaten krakelerer. De velkledde går av skaftet.
Ai ai ai.
Vi får aldri nok av det.
Etterpå spiste jeg på Brasserie France (Entrecote og husets rødvin, fulgt av ost, dessert, dobbel espresso og konjakk), og hadde jeg vært litt mer edru hadde jeg analysert skuespillet, for det ligger noe og vaker langt baki bevisstheten, noe om middeklassen, middelklassen, middelklassen. Noe jeg vil si, som jeg ikke får tak i. Noe som glipper ut av hendene mine her jeg sitter og duver rundt i en ganske høy promille.
On the other hand: Who am I kidding?
Jeg greier ikke å analysere noe som helst, hverken full eller edru.
Jeg får nøye meg med en observasjon: Folk som sitter og nikker og sier: M-hm under Ibsen-skuespill. Ibsen-oppføringer som det gror mose på. Og så sitter folk der og nikker og sier M-hm. Som om de bare kom for å få bekreftelse på noe de visste fra før.
GRRRRRRR
GRRRRRRR
GRRRRRRR

I Venezuela

2010-04-09T10:05:00.005+02:00

er ingenting overlatt til fantasien.

I Venezuela

2010-04-09T10:01:00.002+02:00

er det alvor.

Pedikyr i Venezuela

2010-04-09T09:58:00.004+02:00

Legg merke til blomst på storetå.

Friluftsliv på kjøpesenter i Venezuela

2010-04-09T09:52:00.007+02:00

Flora og fauna i Venezuela

2010-04-09T09:48:00.006+02:00

Første gang jeg har sett en gribb på nært hold. Tidligere har jeg kun sett disse dyrene i Lucky Luke, sittende på skuldrene til begravelsesagenten. Alt jeg så i Venezuela minnet om en eller annen tegneserie.

Frokost i Venezuela

2010-04-09T09:39:00.002+02:00

med Andes-fjell, engler og akvarium.

Også når man kjøper frukt

2010-04-09T09:30:00.006+02:00

passer Jesus på. I Venezuela.

Samtale mellom venezuelaner og turist

2010-04-03T04:18:00.003+02:00

Turist: - Er det et fengsel?

Venezuelaner: - Nei, det er en restaurant.

Turist: - Er det et fengsel?

Venezuelaner: - Nei, det er en musikk-skole.

Turist: - Er det et fengsel?

Venezuelaner: - Nei, det er rådhuset.

Utsikten fra mitt vindu

2010-04-03T03:47:00.005+02:00

i Andesfjellene! Alt jeg vet om denne delen av verden har jeg fra Donald.

Firkantfolket!

Heso

2010-04-03T03:10:00.008+02:00

er Jesus på spansk. I dag er det langfredag og rett under mitt vindu har jeg nettopp sett et rystende syn: Jesus slepende på korset med en romersk soldat jagende etter seg. De katolikkene, de katolikkene. De mest hemningsløse av de relliøse. På pensjonat Englesang, der vi bor, er Jesus til stede på hvert hjørne, og englene hjelper til. Jesus er alltid framstilt mest mulig blodig og lidende. Enten han henger på korset med oppadvendte øyne eller han ligger i en glasskiste i en kirke langt oppe i fjellene der de har kirke i barokk conquistador-stil, men ikke rennende vann. Heso Cristo.

En gang var jeg i Kairo, i kopter-kvarteret, der de kristne bor. Vi kom inn i en kirke, der lyset kom inn på en veldig kristen-bokhandel-aktig måte, og en liten mannsling sto og messet over en bibel som målte 1 x 1 meter. Her var de kristne like kristne som muslimene var muslimer. Som om de konkurerte. Hvem er mest religiøs? Hvem har størst bibel? Vi gikk videre innover i denne kirken, som visstnok stammet fra rundt 300 e. kr. og altså var en tidlig-kristen kirke. Et sted var det en celle, der man kunne gå inn og legge et håndjern rundt sin egen hals, samtidig som man pisket seg selv. Guidene holdt fram dette halsjernet og gestikulerte ivrig: Ville vi ikke prøve? Vi var jo også kristne? Nei, sa jeg. Vi er protestanter. Vi driver ikke med sånt.

Men på mine gamle dager må jeg innrømme at jeg er tiltrukket av disse religiøse eksessene. Jeg forstår fyllikene som bytter ut den ene rusen med den andre. Jeg vil inn og skrifte.

Men så går det over. Og så kommer det tilbake igjen. Kanskje man bare er på vei dit at man sitter og nikker til alt.

Dagens dikt

2010-04-02T04:06:00.005+02:00

I Venezuela
tar det en halvtime
aa faa maten
naar man er paa restaurant
Det er fordi de
slapper saann av
i Venezuela
De sitter i forsetet med skyggelue og barnet paa fanget
barnet henger med overkroppen ut av vinduet
og mora bare ler
i Venezuela
Mens den norske og stive i baksetet
forestiller seg hundre maater aa do paa
pr minutt
mens pappa drosjesjaafor
veiver nedover fjellsiden
i hundreogtjue
og alle bare ler og koser seg
alle unntatt hun norske
hun som sitter klint inntil dora
hun ler ikke
Nei hun gjor ikke det
Hun er bare opptatt av en ting:
Hvordan komme levende fra dette
slik at hun kan fortsette med
det nevrotiske og kalde og stive
saakalte
livet sitt

Estoy en Caracas

2010-03-21T10:32:00.014+01:00

er paa den andre siden av jordkloden. Naar man reiser er det saa mye aa vare redd for. Vaere redd for at flyet skal styrte, for aa bli slaatt ned, for aa faa diare, for at de som sitter paa nabobordet har tenkt aa folge etter oss og slaa oss ned. Redd for aa misforstaa koder og fornarme noen. Etter hvert blir man dritt lei av all denne redselen. Da bestiller man lunken skalldyrsuppe og drikker vann med isbiter og gaar rett ut foran bilene i den soppelstinkende gata og alle de imaginare ranerne som lurer bak hjornet. Kom an, alle sammen, bare kom an. Bring it on.
Fra taxien i gaar saa vi brune og feite mennesker i tettsittende klaer. De gikk som om det aa gaa var noe de gjorde som en aktivitet i seg selv, ikke bare for aa komme seg et sted. Kanskje det er varmen. Det er uansett fint aa se paa, man blir rolig. Det er andre maater aa leve paa, det finnes andre steder. Det finnes noe annet enn aa balansere paa issvuller. Med skranglete, skjelvende bein. Ekteparet paa nabobordet i gaar som roykte og drakk ol og spiste av en rykende tallerken med kjott. Hun med falskt blondt haar og rosa t-skjorte med puff-ermer. Saann kan det ogsaa gjores.
Ble vekket av jetlag kl 04.45. Har faatt kaffe av mann i resepsjonen og provd aa snakke litt spansk.
Folk oppforer seg annerledes i offentligheten her. Kulere, som i den opprinnlige betydningen av ordet cool. Eller de tilstreber ihvertfall en kul holdning. Ikke saa mye smiling, ansiktene er slappere. Ekteparene i gaar paa restauranten satt tause og roykte og saa hver sin vei. Saann kan det ogsaa gjores. Men inni er vi like. Eller kanskje ikke.

Dagens dikt

2010-03-08T18:17:00.005+01:00

Katten ligger på beina mine
passivt-aggressivt slik den pleier
En varm tyngde mot beina
i tillegg til feberen
Katten liker at jeg har feber
og vil helst ligge oppå hodet mitt og
dure
sånn at hjernen min begynner å
småkoke
og jeg begynner å gjøre dumme ting
som å invitere altfor mange
i konfirmasjonen vi skal ha nå i april
Først den og den tanten og onkelen
men da må jo den og den komme også
og hvis de kommer så må jo de komme også
og så videre

Og så ser jeg meg rundt og tenker
men vi har jo ikke nok stoler
hvordan skal det gå
Men til alt dette bare ler jeg
for jeg har feber og har en sterk følelse av at alt dette
bare er tull
Jeg kan sitte her i senga med laptopen og
ha kontakt med hele universet
Ha fullstendig oversikt og kontroll
med førti i feber og katten
pesende rundt, ute etter å
kjøre opp temperaturen enda mer
Innimellom tar den en pause
Da legger den seg på
badegulvet og later som den er
en brøddeig
Folder armer og bein og hale under seg
og legger seg på det svarte gulvet
slik at man ikke ser den og
snubler over den
tråkker på den
Av samme grunn drikker den av
do, for at vi skal synes synd på den
Kort sagt: Den er en selvmedlidende katt
Går liksom der og later som ingenting
Men er full av faen

Angelinas trutmunn-coach

2010-03-04T07:35:00.004+01:00

Den svenske fysiognomi

2010-03-03T19:04:00.006+01:00

(Spesielt han med skyggelua)
Navn: Göran, Patrick, Bosse eller Pontus.
Den danske fysiognomi

Nå vet jeg hvem han til venstre er

2010-03-01T20:48:00.012+01:00

og som vanlig tenker jeg bare på hvem folk ligner på, og når jeg ser denne flinke skigutten tenker jeg alltid på assistenten til Rudolf Blodstrupmoen, the bad guy i Flåklypa Grand Prix. Fant ikke et særlig bra bilde av ham noe sted, enda han spilte en sentral rolle i filmen, bl.a. som sabotør. Men dere skjønner hva jeg mener.

MEN: I går var jeg på ski for første gang i vinter. Jeg så altså ikke på femmila, men gikk min egen tur istedet. (Jeg visste ikke en gang at det var femmil, for så sløv er jeg. Jeg har valgt å skilte med det framfor å late som jeg følger med. Sånn at alle skal skjønne at jeg er helt fjern og alt annet er en bonus.)
Det verste med å komme seg ut på ski er å pirke fram alt utstyret. Man kan bli avsindig rasende av mye mindre enn det. Så skal man finne ut hvor mange grader det er og hva man skal smøre med og faen hans oldemor. Hittil har dette vært så uoverkommelig at jeg har valgt å la være å prøve, men i går fant jeg altså ut at nå måtte jeg få ræva i gir før snøen begynte å smelte.
Jeg var ganske sur i utgangspunktet, husker ikke hvorfor, men jeg tenkte ihvertfall at når jeg kommer ut i marka, da blir jeg sikkert mye gladere skal du se.
Men nei. Istedet fikk jeg, i tillegg til all surheten, blodsmak i munnen og puls på tohundreogfemti, i tillegg til at den ubrukelige Hennes&Mauritz-lua jeg hadde gravd fram fra en haug på loftet viste seg å være – ubrukelig, i tillegg til at jeg derfor måtte tvinge det store hodet mitt inn i hetta på den altfor lille anorakken slik at hele ansiktsflesket tøt ut, i tillegg til at de fine skiskoene som jeg hadde tjuvlånt av datteren min ga meg kjøttsår på høyre lilletå etter et kvarter, samt at stavene var altfor korte og fikk meg til å se ut som en kjempe. I tillegg til at jeg alltid blir så rasende av alle mennene i kondomdrakt som koster innover, at jeg må beherske meg for ikke å stikke en stav inn mellom de saksende beina deres sånn at de faller.
FAAAAAAEN FAAAAAEN FAAAAAEN
gikk jeg der og knurret for meg selv. Innimellom holdt jeg for det ene neseboret og blåste ut av det andre, det får man nemlig lov til i marka. Det er også det eneste som er bra med å gå på ski. Men det hjalp ikke, og da jeg kom hjem var jeg mye, mye surere enn da jeg dro. Jeg greide ikke å snakke, så sur var jeg. Jeg måtte bruke tegnspråk.

Da jeg var liten ble jeg tvunget ut på ski hele tiden, mulig dette er grunnen.
Men jeg tror ikke det.
Jeg tror det er snøen.
Og jeg orker ikke mer av den nå. Jeg gjør ikke det.

Men om 19 dager skal jeg dra til den andre enden av jordkloden og besøke det store barnet. Og der er det kanskje kriminalitet og fattigdom men fortauene er ihvertfall tørre og svarte.

Hørt på radio akkurat nå

2010-02-24T08:18:00.003+01:00

OL har aldri hatt så mange
sjåarar
men
ikkje alle er like
interesserte
.....
You can say THAT
again

Jeg vil også bo i Hollywood

2010-02-22T13:47:00.002+01:00

...jeg er til og med villig til å slippe TV3 inn over dørstokken. Jeg lover å oppføre meg sykere enn alle til sammen. Bare jeg slipper snøen.

Konklusjon

2010-02-21T16:54:00.003+01:00

...som er den samme hver gang: Jeg elsker Sverige, men jeg kunne aldri bodd der. Og jeg vet ikke helt hvorfor. Det er noe med de mennene med rosa skjorte på NK, eller noe med at mange svensker snakker så jævlig lavt, de grynter liksom fram ordene. Og en masse andre absurde usakligheter. Men Stockholm! Göteborg! Østerlen! Jeg skal komme igjen og igjen. Jag lovar er.

Farväl

2010-02-21T16:34:00.010+01:00

Her sluttet min vandringstur: Centralbadet. Da kom mannen og hentet meg og vi måtte løpe til toget, som var to timer forsinket. Altså kunne jeg, istedet for å stå og fryse på Centralstationen, kjøpt billett og leid håndkle og sittet i dampbadstuen på Centralbadet!
Nå måtte jeg nøye meg med Tandoori-kylling i restauranten, mens folk gikk forbi. En mann hadde rastahåret pakket inn i et enormt palestinaskjerf. Jeg så på ham, og han stirret tilbake. Som om han ikke gikk rundt sånn nettopp for at folk skulle se på ham! Svenskedust.
Farvel, Stockholm. Farväl, farväl.

Mere Strindberg

2010-02-21T16:30:00.004+01:00

Denne lampen kalte han visst Mitt lilla röda öga. Eller noe sånt. Fin!

Strindberg...

2010-02-21T16:27:00.007+01:00

...en forfatter jeg ikke er spesielt knyttet til – men et vakkert hjem og sans for innredning, det hadde han. Her er et stilleben fra leiligheten hans, som jeg kom forbi på min søndagsvandring. Femti spenn kostet det å komme inn der.

Fin grafisk design

2010-02-21T16:24:00.005+01:00

de får det til de svenskene. Å komme hjem til Oslo er litt som å komme hjem til Øst-Europa etter å ha vært i vesten.

Engelbrechtskyrkan

2010-02-21T16:22:00.005+01:00

der lyse og svenske og kristne familier (det er tre ting på en gang) hørte på barn som sang i kor. Så sang dirigenten solo, med hul og rar stemme, men siden det var i kirken gjorde det ikke noe.

For 43 år siden

2010-02-21T16:20:00.003+01:00

jagde jeg tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldrene til disse endene rundt på Djurgården.

Stockholm februar 2010

2010-02-21T16:12:00.006+01:00

Ikke helt hjemme og ikke helt borte. Rare bokstaver, andre mynter. Mennene har rosa skjorte og sitter på NK og snakker i mobiltelefon om aksjer.

Majorstua, september 2009

2010-02-21T16:08:00.006+01:00

Det kommer en tid da du skal gå langs fortauene uten frykt for å bli spiddet av en istappe. Det gjør det. Helt sikkert.

Dagens hverdagsdikt

2010-02-21T16:05:00.004+01:00

Søpla
posten
rema
friskis
t-banen
fryseren
ovnen
senga
badet
kjøkkenet
Søpla
posten
rema
friskis
t-banen
fryseren
ovnen
senga
badet
kjøkkenet
Søpla
posten
rema
friskis
t-banen
fryseren
ovnen
senga
badet
kjøkkenet

Spørsmål & svar

2010-02-07T01:54:00.004+01:00

- Hvis man må lukke igjen det ene øyet for å greie å fokusere, er man full da?
- Ja, da er man full.
- Hvor full?
- Full nok til å kjøre en truck.
- En fjernstyrt gaffeltruck?
- Ja.

Da jeg var liten

2010-02-07T01:04:00.005+01:00

tok jeg opp alle grampri-sangene
på kassettspilleren min
lærte dem utenat
i den grad
at jeg kan faen meg
stille opp i en hvilken som helst
konkurranse om alle finalister
i årene 1975-79
og VINNE
etter absolutt gehør
ja du leste riktig
ABSOLUTT GEHØR
men bare når det gjelder
MELODI GRAMPRI
Nå derimot
kommer det helt bakpå meg det hele
plutselig har det liksom bare
skjedd
uten at jeg
har fått med meg
en
dritt

Jeg er en helt vanlig jente

2010-02-07T00:53:00.008+01:00

som har opplevd noe helt sinnssykt
akkurat nå
her jeg sitter og fylle-surfer
for meg selv
og det er helt
SINNSSYKT
ja man føler rent
at man
FLYR LITT
Men jeg har en
god følelse inni
meg
- En av gutta. Det var biler, båter og jenter. Fotball, speider og bryting, sier hans far Erik til Varden.
Selv sier han det slik:
- Jeg er en helt vanlig gutt som har opplevd noe sinnsykt akkurat nå. Dette er helt uerstattelig for meg som artist, sier Didrik.

Dagens dikt

2010-02-06T23:22:00.005+01:00

Hva er grunnen til alt dette
som vi ser rundt oss?
Det vi tar som en selvfølge
Og som ikke er en selvfølge
Men som egentlig er VELDIG RART
Bare prøv å være i for eksempel
Trondheim
eller en hvilken som helst middelnorsk by
men min personlige favoritt er altså
Trondheim
med den skarpt blå fjorden og
sine brede gater og sine
lave hus
det er noe med barndommen
jeg kan ikke noe for det
Ja prøv åvære i denne by
en lørdags formiddag
stå der og se deg rundt og tenk
Alt dette er helt naturlig
Alt dette er helt naturlig
JA NETTOPP JA
TENKTE JEG DET IKKE
DU FØLER DEG LITT RAR DU OGSÅ
LITT UTENFOR DET HELE PÅ EN MÅTE
IKKE SANT?

Nobelprisen

2010-01-19T10:57:00.018+01:00

Fr. Martinsen har utfordret meg til å foreslå Nobelprisvinner.
Jeg synes det er vanskelig å skrive om forfattere og bøker. Grunn: Jeg er en sær leser, jeg vil ha bøkene for meg selv. Dvs. jeg vil på en måte ikke at noen andre skal lese dem. Og det er jo perverst. Jeg vil ikke at noen skal snakke om bøkene jeg leser, og jeg vil ikke snakke om dem selv heller. Perverst, perverst.
Og så: Det verste jeg vet er forfattere som i intervjuer snakker om hvordan de tenkte ditt og hvorfor de skrev datt. Da har de liksom allerede fortalt meg 'hvem morderen er', og hvorfor skal jeg da lese boka? Likevel leser jeg alle forfatterinterjuer jeg finner. Perverst, perverst, perverst.

Jeg vil ikke at forfattere skal få priser eller gi intervjuer, jeg vil at de skal sitte hjemme og holde kjeft og skrive.

Men. Nå skal jeg drite i alt det der. For nå skal jeg snakke om Alice Munro. Fordi jeg har bestemt at hun skal få Nobelprisen i 2010.
Alice Munro har noen temaer, som hun omhandler på nytt og på nytt:
1. Ung kvinne fra filleproletariat-bygda gifter seg med en mann hun egentlig ikke er så glad i, og inn i rik kultivert familie, og alle hennes derav følgende krumspring. Ofte er hun en enslig eldre dames protesjé. Veldedighetens mange sider! Klasse! Borgerskapets diskrete sjarm/ondskap! Proletariatets diskrete sjarm/ondskap!
2. Loslitt(e) slektning(er) som oppsøker hovedpersonen i universitetsbyen der hovedpersonen har fått et nytt liv, hovedpersonen skammer seg over slektningen og skammer seg over å skamme seg.
3. Eldre kvinne som tenker tilbake på skjebnesvangre øyeblikk.
4. Ung kvinne som blir lokket ut på galeien (i en eller annen form) av gammel gris (i en eller annen form).
5. Eldre kvinne som prøver å hjelpe yngre kvinne ut av et voldelig forhold.
6. Kvinne hvis mann har forkjærlighet for samfunnets utstøtte men ikke sine nærmeste.
7. Folk som har opplevd noe grusomt og finner trøst på merkelige steder.
8. Kvinne som mister sønn/datter til politisk/religiøs sekt.

Og så er det en masse historier som ikke passer inn i noen av disse båsene.

Alice Munro er en av de meget få forfatterne jeg leser når jeg begynner å lure på hva som egentlig er vitsen med litteratur.
Jeg vil ikke skrive noe mer nå, for da blir jeg bare kvalm over meg selv.
Men jeg vil sitere følgende passasje fra Tiggerpiken, 'Utvalgte noveller', Gyldendals små grå, 2004, side 217: (Denne hører for øvrig til punkt 1. over)

"De gikk tilbake til leiligheten tidlig på ettermiddagen, når de visste at de andre studentene var ute. Det var kaldt i leiligheten. De kledde fort av seg og la seg i Patricks seng. Nå skulle det skje. De klynget seg til hverandre mens de skalv og fniste. Det var Rose som fniste. Hun følte at hun hele tiden måtte være leken. Hun var livende redd for at de ikke ville klare det, at en stor ydmykelse ventet dem, at deres stakkarslige forstillelser og listige bregeninger ville bli grundig avslørt. Men det var bare hun som hadde fart med forstillelser og beregninger. Patrick ville aldri drive med noe lureri; på tross av sin enorme sjenanse, sine unnskyldninger, overfor henne klarte han seg, og gjennom overveldende, klossete bevegelser og pusting oppnådde han endelig fred. Rose var til liten hjelp; istedenfor å vise ham sin oppriktige passivitet, vred hun på seg og pustet ivrig, full av uøvet, uekte lidenskap. Hun var glad da det var overstått, det var ektefølt nok."

Julefylleblogg

2009-12-26T17:01:00.005+01:00

Det er så morsomt
å skli ned skråningen
god og full
etter annenjuledagsfrokosten
hos mamman til venninnen
der lillebroren til venninnen
driver og skjenker deg
så full at hver gang man mister balansen
stiger gallen opp og man tenker
nei jeg skal ikke spy
nei jeg skal ikke spy
og vite at snart
kommer det gjester
snart skal vi drikke enda mer
selv om promillen allerede er på topp
eller på bunn
alt etter som hvordan man
ser det
likevel er det nå tid for å
brette ut røkelaksen
røre i rømmen
sjekke den ferdigstekte ribben
som lille svarte sambo kjøpte
i den dyre butikken like før jul
til gjester som nå
spyr av ribbe
opplever sprutbrekninger bare man nevner ordet
ribbe
Til disse vil jeg si:
Tenk når alt er slutt
tenk når strømmen er gått og ingen har dekning på
mobilen
tenk så glad du ville vært da
for et lite stykke
ribbefett
det du nå griner på nesen av
men TENK så glad du ville vært
tenk hvordan du ville slåss
når strømmen er gått og mobilen og nettet og alt
er nede
borte
vekk
da er det ikke snakk om farene ved hvitt
sukker
da kaster vi oss over
det hvite melet
gi meg bare noen dager
så skal jeg kaste meg over både det hvite
melet og det
hvite sukkeret

Sånn
nå må jeg vikle ut røkelaksen
legge den på fat
varme opp ribben
sette drammeglassene utover
oppføre meg ordenltig
selv om jeg er drita
god jul
sier jeg bare
GOD JUL

Dagens dikt

2009-12-26T12:45:00.002+01:00

Jaså
sa Gud
så dere vil ha hvit jul dere

Okei da
siden det er jul

Desember

2009-12-23T20:48:00.003+01:00

Så trøtt
at bare tanken
på å gå ut med søpla
kan få meg til å
legge meg ned
med varmeputa
og katten
og boka
Men kanskje vi skal rydde på kjøkkenet
før vi bærer ned julepynten
Men først må jeg få orden på adventslysestaken
der den står
med fire hvite
og utente
lys
Jeg må fyre opp ett av dem,
la det brenne i fire timer
deretter tenne ett til
vente i fire timer
og så videre
slik at det ser riktig ut
når gjestene kommer andre juledag
Men før det må jeg pakke inn noen gaver
og labbe ned i første etasje med dem
Jeg holdt på å pakke inn en bok
som faktisk tilhører naboen i første etasje
og gi den til dem
den så jo helt ulest ut
Men jeg gjorde det ikke
Heldigvis kom jeg til meg selv
som det heter
Nå spiller vi George Michael
Skal vi drikke vin?
Nei vi drakk jo i går
Vi må ha noen hvite dager
For vi skal jo drikke i morgen
og dagen etter det
og dagen etter det
og dagen etter det

Fineste julesangen there is

2009-12-18T18:28:00.002+01:00

På 14. plass i Tordenbloggen!!!!!

2009-12-18T15:18:00.005+01:00

Jeg vil finne et morsomt klipp som illustrerer mine følelser for dette, men saken er at jeg er døv på det ene øret pga. en sykelig oppsamling av ørevoks, samlet opp gjennom flere år, og jeg har derfor brukt opp alle kreftene mine på kampen mot denne ørevoksen. Foreløpig er det 1-0 til ørevoksen.
På en måte er det behagelig å være døv på det ene øret.
Men det går jo ikke i lengden.
Og hvorfor er det sånn at jo mer døv man er for verden der ute, jo tydeligere kan man høre all mulig surkling og faenskap som foregår inne i ens egen kropp? I ens eget hode?
Som om øret liksom snur seg innover.
Å prøve å få ut ørevoks kan bli en besettelse.
Det er blitt det for meg.
Det eneste jeg tenker på er den proppen med ørevoks som nå sitter i mitt venstre øre.
I neste bloggpost skal jeg snakke om navlelo.

Dagens sang (ny serie!)

2009-12-16T07:10:00.000+01:00

Dagens julebordsdikt

2009-12-12T23:16:00.003+01:00

Østeuropeere
lar deg være i fred
på julebord
De er som oss
de er tause fylliker
For samme hvor lenge vi har bodd i byer
er og blir vi noen
tause fylliker
som ikke liker å bli forstyrret
mens vi tar for oss av
buffeten
vi liker ikke å bli forstyrret
av meningsløse spørsmål av typen
hva driver du med
og hva driver jeg med
Nei vi liker å sitte
arm mot arm
og hive innpå
av gratis drikke og gratis
mat
så lenge det varer
for snart er det slutt
det vet vi som bor på tundraen
og de som har vokst opp på
taigaen
at det gjelder å hive innpå mens det
er
for snart er det ikke
mer

Dagens dikt

2009-12-12T10:24:00.005+01:00

Når du våkner klokken seks
en lørdagsmorgen i desember
og åpner kjøleskapet
og oppdager at du
mangler melk
til kaffen
og hele verden sover
og naboen heller ikke har melk
og verden er kald og mørk
og alle busker og kratt er fulle av mordere
og vampyrer
Da finnes det likevel varme og opplyste steder,
fargerike steder med våkne folk
som ikke bare har melk til deg
men også en panini
til frokost
Og sladreblader
Du vandrer i mørke mot dette stedet
Forsøker å ikke tenke på morderne
eller vampyrene
som liksom griper etter deg
idet du går forbi
Nei, for du holder blikket festet mot
belønningen i det fjerne
det sterkt opplyste huset
fullt av lokkende fristelser
dette vidunderlige huset
ved navn
Shellstasjonen

I slekt?

2009-12-08T11:14:00.006+01:00

Thomas Espedal og Arne Næss: Det er noe med munnen.

Pussy, and strange pussy

2009-12-08T10:15:00.003+01:00

Selv med en ung og vakker blondinekone og et nydelig lite blandingsbarn, er det ikke nok.
Eller: Berømte menn må ofte ha med seg en stokk for å jage vekk alle damene som klistrer seg til dem.
Legg til sliten småbarnskone som vil at han skal være mer hjemme, stilt opp mot pornopuling på hoteller.
Eller, som jeg nettopp hørte på en film:
- What do men want?
- They want pussy, and then they want strange pussy.

Dagens dikt

2009-11-29T16:01:00.003+01:00

Jeg har en drøm
som går igjen
sa mannen

Jeg drømmer at jeg løper ned en gate
og dreper en masse folk
Dreper dem én etter én
fra høyre til venstre
Skyter, kveler og vrir om halser
Alt dette gjør jeg med en sterk lyst

En lyst til å rydde opp
Renske opp
Gjøre et dagsverk

Dagens haiku

2009-11-25T12:24:00.004+01:00

Når man er hos
tannlegen
i november
må man si ja til
bedøvelse

Dagens dikt

2009-11-19T10:30:00.008+01:00

Da jeg var liten sa vi vesskampadet
om dette stedet
Der alt er som før
med regler på veggen om å ikke spytte
og den samme bjørnen med den samme fisken i munnen
i romerbadet
De samme avlukkene
de samme skapene
og samme flisene på gulvet
Og kvinnedager alle dager
unntatt mandag og onsdag
Her koster det 380 for 40 minutters massasje
hvis du kommer før kl 15
Jeg jobber, du betaler
sier mannen som masserer deg
hvis ikke armen din er helt slapp
når han flytter på den
Jeg jobber, du betaler, okei, hveser han inn i øret ditt, mens
han legger seg på ryggen din
og elter og knar og skyver rundt
på alt det du inntil nå ikke visste
at du hadde
der inne

Livet bak fasaden

2009-11-14T11:41:00.003+01:00

Jeg har alltid ment at den apen var ekkel, med den hylende, skadefro latteren sin. Og nå har sannheten kommet for en dag, slik den alltid gjør. Deconstructing Cheetah!

Jeg har en trang

2009-11-14T10:09:00.005+01:00

til å ta toget til en passe stor svensk by, for eksempel Karlstad, på julaften, og deretter ta inn på Stadshotellet. Så skal jeg gå rundt i byen og se den bli tømt for folk. Så skal jeg gå enda mer rundt i de tomme gatene og ute på veiene og se det lyse gult og rødt i vinduene, se på alle juledekorasjonene, og folk som sitter rundt bordene. Til slutt skal jeg gå hjem til Stadshotellet og spise en juletallerken, hvis de har sånt i Sverige, og så skal jeg gå opp på rommet mitt og legge meg. Å tenke på dette får meg sånn i julestemning og jeg vet ikke hvorfor. Det må være noe fra barndommen.

Men denne filmen

2009-11-14T08:05:00.006+01:00

må du ikke se. Den er helt jævlig. And I don't mean that in a good way. Jeg har en gammel angst for å ringe hjem til meg selv når jeg er ute, i tilfelle det plutselig skal være meg selv som svarer. At det skal finnes et annet univers med en annen utgave av meg selv, sånn tett innpå, og noen ganger kan man skubbe borti denne dimensjonen. Helt sykt og irrasjonelt, jada.
Men denne filmen tar denne angsten et skritt videre, for å si det mildt. Så ikke se den, hvis du for eksempel er litt sliten eller lei eller premenstruell eller det regner.

Denne filmen

2009-11-14T07:53:00.008+01:00

så jeg nettopp for andre eller tredje gang. Handler om Stockholms-karriere-dame som drar hjem til Dalarna for å feire farens 70-årsdag. Veldig, veldig bra. SCHITBRA.
Jeg har fått en sånn boks som gjør at man kan ta opp filmer og lagre dem og se dem når man har lyst. Jeg vet at denne teknologien har eksistert en stund, men for meg er den ny. Jeg kommer ikke over at jeg kan sitte på nettet og plotte inn en hel haug med filmer og programmer, og så hver kveld synke ned i sacco-sekken og se dagens fangst. Jeg kommer ikke over hvor genialt det er.

Cat trouble

2009-11-11T07:34:00.003+01:00

Katten min har en hjerneskade som gjør at den ikke ser forskjell på hjemme og borte. I praksis betyr dette at den hopper inn gjennom det åpne vinduet til hvilken som helst nabo, og legger seg oppå dem og sovner, eller klorer dem på tærne, disse frekke små knoller som mennesker tillater seg å gå rundt med.
Eller den oppsøker en gammel dame i nabolaget som har et fuglehus utenfor vinduet - som hun liker å sitte og se på, slik gamle damer pleier - og så kommer katten min og fanger den ene fuglen etter den andre.
Naboene ringer, den gamle damen ringer, og så er det tid for husarrest.
Vi er inne i en sånn periode nå. Derfor sitter katten min akkurat nå og stirrer på meg. Hun stiller seg opp i sin delikate kattepositur, på gangen, rett utenfor hjemmekontoret der jeg sitter, og bare glor. Helt stille sitter hun der. Beskjeden hun sender inn i min overfølsomme, utkjørte hjerne, er: slipp meg ut. slipp meg ut. slipp meg ut. slipp meg ut. slipp meg ut.
Jeg kunne lukket døra, men jeg skriver dette istedet.